tante reisande åse

i’m going to post in english now, so that my australian friends can keep up. and who knows –maybe i’ve got some english-speaking viewers?

we left st. tropez early in the monday morning, heading back to st. raphael. we had been in contact with my second cousin cameron from australia and his wife preeti since before we left norway, and planned a meet up on the riviera. they were travelling in italy at the time, and decided to take a detour to catch up with us. they also love to travel and were staying in europe for a month, going to italy, croatia, england -and now france! we’d been exchanging e-mails with different hotel options, and decided to go for the hotel mimosas in juan les pins. the golden goal was of course the film festival in cannes wich was opening on that wednesday. juan les pins is a relatively small town just some km east of cannes. it has, with its neighboring city antibes -grown into one large city. to get to juan les pins from st. raphael we had to catch a train. most of the trains don’t stop in j.l.p but keeps on going to antibes. on the train station in st. raphael, we couldn’t find a ticket automat in time (the train were about to leave). so we asked a woman in «train uniform» if we could buy tickets onboard the train. «it is more expensive» was the answer we got. that didn’t sound to terrible to us, so we jumped on the train! the ticket man came to check our tickets and we told him we hadn’t got any, but we would like to buy one. his face changed a bit while he explained to us that it would cost us. and it certainly would! it wasn’t just expensive, it was in fact a fee for traveling without tickets. so at the cost of 50 € per person we got ourselves to antibes. but -what doesn’t kill you makes you stronger. in antibes we went to the tourist info right outside the train station. the two girls there were very helpful and told us to take a bus to j.l.p and were to go on and off. some minutes later we were on our way to the hotel, and it struck us how quiet and nice the area was. and it got even better! our hotel was surrounded by a tropical garden, and had a swimming pool! happy days! we got our room and were very satisfied. the hotel mimosas weren’t modern at all, but it had something special about it. and the staff were very friendly and welcoming. preeti and cameron were on they’re way, so we decided to check out the city centre while waiting for them. the city centre of juan les pins wasn’t to big, but very nice and lively. the beach on the other hand went for miles and miles.. we got to do a little bit of shopping and some late lunching while we waited for our travel companions. we had a good meal and lovely view at the l’up side down.  as our friends were approaching, we were waiting for them at the train station. i’ve been to australia twice and visiting cameron and his family. it’s been 5 years since last i saw him, but when i met him again it only felt like days ago. he was the same friendly, warm person. this was the first time we met preeti, but it didn’t feel like that. we connected instantly and just loved her! we took them back to the hotel and after a nap ore two, it was soon dinner o’clock. on our hunt for some good dining we found ourselves on the beach were we had a stroll while we looked at (and photographed) the sunset. hungry: we went up and down the streets of j.l.p to find a place to suit everyone’s appetite. the lucky place to have us was an asian restaurant. the food was good and the company was even better! we talked and laughed and planned the next days. monaco and cannes was on our schedule.

søndagen var siste heile dagen me hadde i st. tropez. me hadde ei strand til gode, og det var «bystranda» som ligg litt vest for sentrum. me spaserte bort langs sjøen og blei som vanleg møtt av ein (knøttliten) illsint bjeffande hund. eigaren i speedo måtte kome reddande til unnsettjing. det skal seiast at me gjekk gjennom eit hotellområde her, så me hadde kanskje berre oss sjølve å takke. med niste frå monoprixen la me oss ned og lot tida flyte. las litt og sov litt, og litt etter litt dukka det opp fleire folk. det vart aldri heilt fullt, men det såg ut som mange lokale tok med familien for å slappe av her på ein søndag. også eit par eldre rosiner frå det tidlegare nevnte hotellet tok turen. eg trur dei hadde ligge der sidan midten av 70talet. me derimot hadde utstyrt oss godt, og kunne grille oss med god samvit og solfaktor 30/50. det skal seiast at solkremen for ansikt (sf 50) fekk augene mine til å renna konstant og eg vart så godt som blind. stygg hud  fekk eg også. kjøpt og anbefalt av ein farmasøyt. jaja. me kunne jo ikkje liggje på stranda og late oss heile dagen, så me gjekk inn til byen etter nokre timar (via hotellet for å skrubbe solkrem ut av augene) for å kjøpe crêpes! dette er jo eit must når du er på franske breiddegrader, og crêpes er altså ei pannekake enkelt og greitt. men det er «toppingen» som gjer susen! ein kan velgje mellom søt og salt crêpes, og alle toppingar du kan forestille deg. eg trur likevel den søte varianten med nutella er favoritten til dei fleste. me var ikkje i det søte hjørnet på crêperie bretonne, så valet fall på ost og tomattopping til meg, og ost, egg og pølsetopping til mannen. det smakte fortreffeleg og det var heller ikkje feil med utsikt over havna, skinande sol og kald rosé i glasa. etter at tallerken var tom og karaffelen tømd, var det tid for ettermiddagspromenade ut på moloen. me prøvde å ta inn alt det vakre rundt oss; landskapet med høge fjell og bukter, det klåre havet med bølger og båtar som susa forbi, havna med den blåturkise sjøen som har gitt kysten navnet sitt, og ikkje minst dei sjarmerande husa som ligg der og badar i det blendande vakre sollyset. me hadde vel funne ut kva det var med st. tropez – det var vakkert! og dette skulle me snart forlate.
men me hadde ein kveld igjen, og den skulle nytast med indisk mat. eg skal ikkje sei det for sikkert, men eg trur gandhi på quai de lÊpi er den einaste indiske restauranten i st. tropez. og dei treng vel ikkje fleire, for dette var bra indisk mat, og god service. me bestilte kvar vår cobra som seg hør og bør, eg fekk kylling vindaloo, og mannen lam madras. me tok ein tidleg kveld, for neste morgon skulle me sjekke ut frå st. tropez.

det kan sjå ut så tante reisande har hatt ferie, men no er eg attende! her fortset legenda om st. tropez og dei reisande.

laurdag! og nå skulle me verkeleg gå inn for å finne bussen dersom det i det heile tatt fanst ein. så me troppa opp på turistkontoret og fekk ei rute i neven og vage instruksar. her oppfordrar dei verkeleg ikkje til kollektivtrafikk! dei var usikre på om den gjekk frå sin faste haldeplass sidan det var marknad der kvar laurdag. merkeleg at denne problemstillinga ikkje har dukka opp før. menmen. me fekk tid til å gå rundt på marknaden litt, og handle niste før me byrja å sjå etter bussen. og jammen fann me ikkje både haldeplass og minibuss! det var me og gamlingane som tok bussen, og det kosta den nette sum av 1€ ! denne gongen gjekk me av på plage des salins, som ligg litt nærare byen dersom du reiser langs kysten. her var det stort sett berre oss og havet, og ein fin, anonym strandkafe. me la oss ned på den mjuke sanden og høyrde på bølgene. livet blir ikkje stort betre enn dette. etter nokre timar med total fred måtte me røre litt på oss, og bestemte oss for å gå ein tur. me gjekk i retning dei andre strendene, som no var rundt ein odde og ei lita bukt. det var ein fin sti, og me møtte eit par andre som hadde tatt same ruta. litt overvokse somme stader, så små, flate sko egna seg ikkje akkurat, men det gjekk bra. det var nydeleg natur, vakre blomar, havet og bølgene skvulpa, og sola skein for oss.

etter ein god time–halvannan var me kome heilt til tahiti, og var klare for ein forfrisking. me var blitt ganske svoltne etter turen og fekk etterkvart ein deilig salat og ein baguett og noko kjøleg i glaset.

slik skal det gjerast! etterkvart kom mannen i snakk med bartenderen og reiv av seg nokre franske gloser (som me hadde lært på korsika) -og fekk skryt! bartenderen var som så mange andre oppegåande menneske interessert i bergensbølga, og spurte ut om kings of convenience og røyksopp. den norske mannen la sjølvsagt velvilleg ut.

datarock hadde også funne vegen til plage de tahiti

etter å ha nytt livet her også, og blitt fotografert av paparazziar (!) byrja me å tenkje på returen. me kunne sikkert fått haik med eit av helikoptera som fauk i skyttel og landa rett bak baren, men me likar jo kollektivtrafikken! og no visste me at den eksisterte. på plass på bussstoppet venta me også denne dagen forgjeves, og måtte ut å gå igjen. no kunne me jo vegen, så det hjelpte kanskje litt. me kom oss heim og gjorde oss klar til kvelds. etter litt vandring og galleribesøk fann me ein liten restaurant med ledig bord i ei roleg sidegate. servicen var ubrukeleg og maten var sånn passe (mannen digga paellaen sin). den einaste servitøren (som me såg) såg ut til å ha ansvar for alle borda i heile lokalet og var (forståeleg nok) ikkje så blid. etterpå tok me ei stripe på kaien, og eit glas på «vip room celebrity club» fordi dei hadde datarock på skjermen. etterpå tok me eit slag idiot på cubabaren. neste stopp: senga.

det stod fredag på kalenderen og det var på tide å finne ut kvifor strendene her er plassen å vera. me kunne ikkje heilt finne ut av bussane, så me hoppa liksågodt inn i ein taxi. det er tross alt berre snakk om nokre kilometer. men det traff som eit slag i ansiktet då me fekk høyre kva sjåføren skulle ha for desse få kilometerane. regel nummer éin som reisande: aldri sett deg inn i ein taxi utan å avtale pris på førehand. akkurat som om me ikkje visste det, men likevel kunne me aldri forestille oss ein pris på 40€ ! velvel, me kom oss iallefall fort fram til stranda. som var laaaang. den består av (minst) to strender: plage de tahiti og plage de pampelonne. det var sistnevnte me ankom, og me spaserte lenge langs sjøkanten før me fann ein plass å settje oss ned. det var ein del strand»klubbar» og restaurantar der, som såg ganske så fine ut, ikkje av typen du går inn på med singlet og sand på beina -med mindre du er ein kjendis, då kan du nok gå med kva du vil. uansett fekk me oss ein matbit på ein litt meir avslappa plass, men med bråkete musikk -ein kan ikkje få i pose og sekk. i frankrike og på denne kysten spesielt, ser det ut til at dei fleste er utrusta med ein hund. ikkje berre dei små søte veskehundane -sjølv om desse nok er dei mest vanlege, dei kjem i alle fasongar og storleikar. og på stranda tek folk hundane med seg så dei kan springe fritt. av ein eller annan grunn klarar me to å hisse på oss dei aller fleste hundar når me går langs strendene, og det er sjelden nokon tilflukt i bølgene. ikkje kjekt med konstant høg puls og flakkande blikk på utkikk etter hårete potensielle fiendar. men me kom oss heilskinna vekk frå plage’en og fann ein veg som såg ut som den kunne lede inn til byen. me fann til og med eit bussstopp og det kunne sjå ut som bussen var rett rundt hjørnet, men den kom aldri, så me tok beina fatt etter å ha fått vegvising frå ei hyggeleg (eigedoms)selskaps-dame. ho var litt sjokkert over at me hadde tenkt å spasere så langt. men det var ein veldig fin tur som tok rundt ein time. heime att etter ein knallhard dag på rivieraen tok me på oss aftensantrekket og gjekk for middag på l’auberge des maures og vart veldig godt oppvarta. eg fekk (heilt grei) fisk og mannen fekk skaldyr på grillspyd. det var nok desserten hans som gjore mest inntrykk -smultliknande småkaker som hadde bada i ulike alkoholdrikkar. interessant. me hadde allerede tidlegare på dagen merka at det var komt fleire til «byn». det var helg og den er jo best å tilbringe i st. tropez. så no hadde le quai på le quai de jean jaurès vakna til live og sendt ut danserane for å imponera gjestane. la helga byrje!

no er vi heime igjen. den siste tida vart det lita tid til blogging rett og slett, så då får eg fortelje korleis me hadde det.

st. tropez er ein plass eg alltid har høyrt om. gjerne gjennom vekeblad eller tv, for det er her kjendisane likar å feriere. så me måtte jo reise for å finne ut kvifor.
byen fekk namnet sitt etter martyren torpes frå pisa, som måtte bøte med hovudet sitt fordi det ikkje var særleg pop å være kristen når ein kjende keisar nero. dei sende den hodelause kroppen hans ut i ein båt saman med ein hund og ein hane. båten stranda der som byen ligg no, og då innbyggjerane fann den, var kroppen inntakt og dei hylla torpes som ein helgen og kalte byen opp etter han.
men det var nok ikkje dette som gav den vesle havnebyen sin stjernestatus. i 1956 vart filmen «og gud skapte kvinnen« spela inn her, med m.a. brigitte bardote. både byen og dama fekk stjernestatus over natta. eg har ikkje sett filmen sjølv, men ein kan jo forstå kvifor folk vil reise til denne vesle perla. det er fint og reint, sjøen er (sjølvsagt) asurblå og det er eit fantastisk lys her. fine bygningar omkransar havna, som igjen er stinn i jåtar -nokre av dei store som hus.
det er ikkje berre til å hoppe av toget i st. tropez, ein må jobbe litt for å komme der til. kan hende det er ei meining med det, dei vil gjerne prøve å halde hordene på avstand. men tante reisande åse kjem seg alltid fram. frå paris tok me altså toget nedover landet og gjekk av i st. raphael. der var vi så heldige at neste buss til st. tropez stod å lasta inn folk når me ankom. bussen brukte omlag halvannen time på reisa og hadde med seg eit par andre turistar, samt ein smugrøykjande fjortis. i det fjerne kunne vi endeleg skimte målet. der framme hadde vi ikkje overnatting, for vi bestemte reisemålet same dag. men reisebibelen vår kunne anbefale eit koseleg hotell drive av «solveig», så vi rekna med at dette var eit godt teikn. etter å ha spurt motvillege politidamer om retninga kunne vi konstatere at hotellet var under oppussing og vi måtte berre fortsettje leitinga. og strategisk plassert på vår veg låg hotellet playa. vi strena inn! ved hjelp av den hyggjelege dama i resepsjonen fann vi ut at vi hadde eit budsjett som hotellet var villege til å etterkome. me avtala to netter i første omgang, og gjekk til rommet vårt i 4. etasje. rommet var fint og litt «fransk landstil». me hadde utsikt bakover i byen, og det verka roleg. kvelden var ennå ung, så me gjekk ut for å finne ut kva det var med st. tropez. me rusla nedover gata som førte oss rett til havna kor jåtane låg og fina seg. det var tett med restaurantar, og me syntest det virka meir turistete enn me hadde forventa. og ifølge lonely planet er restaurantane rundt havna der du ikkje finn dei mest spanande gourmetrestaurantane, men den desidert beste utsikta. me sette oss inn på den restauranten som freista mest der og då. middels mat og middels prisar, men med utsikt til solnedgongen vart det veldig fint. etterpå tok me ein tur innom irskepuben kelly, og spelte litt på quizomaten. etterfulgt av idiot. slik ein gjer i st. tropez.
neste dag var det det to trøytte typar som stod opp. kvelden før hadde vi høyrt på telefonsamtalane til mannen i naborommet, som snakka VELDIG HØGT, i tillegg til at det var veldig lytt. klokka 24 ringde vi ned til resepsjonen, som sa dei skulle gje beskjed. me høyrte resepsjonisten banka på, og telefonmannen vart sjølsagt heilt stille. etter ei stund kom han og lukka opp, og dei diskuterte litt før resepsjonisten gjekk ned att. då byrja han sjølvsagt å snakke igjen, så eg gjekk ned for å sei ifrå. me fekk tilbud om å bytte rom, men det var ikkje så aktuelt mitt på natta, så eg sa me kunne ordne det neste dag. som sagt så gjort. me traff ein utruleg hyggjeleg resepsjonist neste morgon, som vart heilt ifrå seg då eg sa at telefonmannen hadde snakka til klokka 3. han kom med to forslag til oss: me kunne få nytt rom som låg i eit eige bygg (ingen naboar=roleg), eller eit delux rom til same pris. me fekk sjå begge romma. rommet som låg for seg sjølv var veldig fint, men det stinka bensin! eg bemerka det, og mannen sa det var fordi dei lagra bensin rett under. okei! neste rom var ganske likt dei andre me hadde sett til no, men det hadde badekar så då var saka avgjort. me tok det, og utvida avtalen til 5 netter totalt. me var då forberedt på å betala den reelle prisen eit standardrom kosta. ute skein sola, og me bestemte oss for å gå tur. me kjøpte med oss mat og gjekk opp mot den store borga -eller citadelle som franskmenn kallar det, som ligg ovanfor byen. dei holdt på å renovere der, så noko av den var desverre avstengt. men det var fin utsikt der oppe  og jammen budde det ikkje påfuglar der! trur aldri eg har sett dei i det fri, så det var flott! men dei skreik fælt. me gjekk etterkvart ned igjen, og fortsette vidare langs stranda. traff på ein liten strandrestaurant og tok ein stopp. det var ganske fine turløyper langs stranda så vi fortsette litt til, i håp om å finne noko spanande. men det var ikkje så mykje å sjå på akkurat på denne sida. fin natur einaste! dei populære strendene som stjernene besøkjer ligg på andre sida av odden, og det er eit stykke der til. me vurderte å fortsettje heilt til me fant desse, men det var allerede ettermiddag då, så me spaserte heim att og gjekk innom ein kafe med internett. etter å ha tatt eit deilig bad (i karet) gjekk me ut for å ete litt tapas. etterpå tok me eit glas vin på la maison blanche. ein flott terrasse framfor hotellet med same navn (som no har skifta namn til white red. anm.). me fekk vatn frå voss og tok eit slag idiot. slik var andre dagen i st. tropez.

fortsettjing følgjer!