Skip to content

go uist! (life is peaceful there)

juli 19, 2017

on our third day of our journey in the outer hebrides, we had gone from barra via eriscay and south uist, and were now on benbecula. 

we didn’t get the best of sleeps that night in the shell bay campsite, it had rained all night with a chilly wind, and now we had to go buy some propane for our motorhome kitchen. thankfully the owner at angus motorhome hire had said he would pay for a second bottle if we ran out, because the one he gave us didn’t even last for two days. we’d already asked around for places to buy propane the previous day without any luck, but just before we entered the causeway/bridge from south uist to benbecula, we had spotted gas flasks at an agricultural merchant called carnan stores. they were open and helpful and had everything you could ever possibly need for agricultural business or your household. not only did we get propane, but also a thermos and a new cap for the chap. we could’ve bought a whole lot more in this curios shop. the grey weather had come to stay for the day, but that didn’t stop us going exploring (it just made it a bit less nice). we’d seen some ruins on south uist the previous day so we drove back to howmore where there’s a youth hostel. not your everyday youth hostel this one, since it’s located in a typical hebridean blackhouse (which in fact was white).  it’s been on the site since 1966 and offers 16 beds in three dorms. they don’t operate with any booking in advance and only has an honesty box and a warden who’ll check up on that everyone’s fine. these of course weren’t the ruins we’d seen the day before. they came from one of the most significant historic sites in the western isles, ruins of the old parish church teampull mor, caibeal dubhghaill (dugall’s chapel) and chlann «ic ailein (clanranald’s chapel). 

not lacking any castles this island either, as we found one at ormacleit. although just a ruin, ormacleit castle -one of the last castles being built in scotland, dates back to the early 1700’s and was built by the clanranald’s chief. it didn’t last long though since it burned down only seven years after it was put up. it does have a more intact stable which is more visible in the landscape than the castle itself, which we almost missed. it is set on private land, so we didn’t obtain access to it. the story says (or at least one of them) that the castle burnt down the same day as the owner was killed in the battle of sheriffmuir, which also saw the end of the jacobite uprising.  the hebrides is full of recognizable names for us norwegians and the weird sounding name ormacleit gives much more sense after we learned that «cleit» means a stone hut or bothy. we interpreted that it would’ve been a man called orm (meaning worm or snake in norwegian) living there, or maybe even a stone house with worms in it (a bit unlikely on an island though?).

we’d already had a short stop and quick look in lochboisdale the previous day when we looked for propane, but to be honest it wasn’t much to see there (sorry about that). it’s the main village on south uist, and the port that connects south uist with barra (castlebay) and the mainland (oban) but i wouldn’t recommend taking the ferry to this place and scip barra, you would really miss the jewel in the crown. but not a bad word said about uist, it was easy driving through and had some nice sights. a sight that we actually decided to miss was the statue of mary (another lady of the isles), because we simply couldn’t believe that it could compete with the lady that we’d seen on barra (apologies again to the people of uist). also we could see it from the road, so we can technically check it off our list. when the rain stopped, we parked the car at langass lodge (which i actually think is worth a consideration if you want a quiet hotel in lovely surroundings) and walked between grass and heather to find the stone circle at pobull fhinn. it was a bit hard to see the actual circle, cause the stones were barely standing up anymore, and a lot of them were covered by plants. but we tried to imagine how it would’ve been there, and we also enjoyed some lovely views over the sound. no wonder they would put up a land mark (or a sacred place) in such lovely surroundings.  the path went further on, up a hill and over to the other side of it we found the broch (house made up of stones) «barpa langais».  signs said that it recently had fallen down a bit, so no one were allowed to go inside it. when i saw a man climbing on top of it, it kind of made sense that it eventually would fall down.  we went on looking for other sights and met some highland cows along the way.  unfortunately we couldn’t find the last sight we looked for here on uist. dun an sticir was supposed to be an iron age (but last inhabited in the beginning of the 1600’s) broch in a lake, but we couldn’t see it nor any signs for it. we did see another tower in the middle of a small lake, which seemed to be a common thing here in the hebrides -buildings on rocks in lakes. this one wasn’t particularly ancient though, but quite picturesque anyway. the scolpaig tower is a so-called folly, which is a tower built for decoration only. it was built in the 1830’s by a macleod over an iron age dun which has disappeared completely.

the balranald campsite (in a rspb area) was unfortunately fully booked when we arrived in the afternoon looking for an overnight space, but that turned out to be a silver lining when we drove just a couple hundred meters north. a small almost invisible sign said motorhomes this way, and led us to the most quaint little private campsite a stones throw away from the beach. it had three spaces, but we were the only ones there, and the fact that it didn’t have any el hookups didn’t bother us at all. nothing to complain about when we could just step outside and enjoy a walk on the beach. i think the owners lived across the road, at least they waved and greeted us when they passed by, but since it was operated by an honesty box, we didn’t have any contact with them. how can you not love the hebridean way of living?! we fell asleep listening to the waves slowly crawling up on to the white stones. 

earlybirds aren’t regularly something we can call ourselves on holiday, but traveling in a motorhome made it much easier to get to bed early and also get up early in the morning. it helped if we had a cup of coffee in our hands to wake us up though. the morning of june the 15th, we also had a ferry to catch, so we had to get going at nine. we said goodbye to the lovely campsite in the calm bay, and headed for the small island berneray just north of uist where the ferry would take us to the largest (and last) island on the trip -isle of harris and lewis. of course not without beautiful scenery the last leg either.  

camping galore!

juni 29, 2017

first some information in norwegian:

eg har bestemt meg for å gjera nokre endringar på reisebloggen. eg bur i eit engelsktalande land, reiser mykje i engelsktalande land, og blir kjend med mange engelsktalande folk -som eg snakkar med om bloggen min. det hadde difor vore kjekt om dei også kunne lesa den. difor kjem eg no til å skriva innlegg på engelsk, men ikkje fortvil! eg kjem også til å skriva eit resymé på norsk, og bileta treng jo inga omsetjing. kan hende dette berre blir ei utprøving, eller kan hende det blir permanent, det vil tida vise. 
eg fekk også tilbakemeldingar på at det ikkje var så lurt å publisere innlegg før eg hadde lagt til bilete. det er nemleg mykje enklare for meg å skriva eit innlegg anten medan eg er på tur, eller medan eg har turen friskt i minne, for så å gå attende å leggja inn bileta etter publiseringa. endringa på dette førte berre til at det vart meir jobb på éin gong, med å både skriva, redigera og publisera bilete, så det ende med at det vart utsett, og dette førte rett og slett til mindre blogging. eg går nok tilbake til den gamle «metoden» min, så får det berre smørja dykk med tålmod kjære leserar! hugs at bileta kjem.
du skal likevel få bilete frå turen no, heilt rykande ferske, så håpar eg du nyt anten lesinga eller sjåinga.

we’ve made it home from an absolutely stunning holiday in the outer hebrides (june 12th-18th). i can’t praise it all enough: the nature, landscape, fauna, flora, the friendly people and last but not least -the hippest (ahem) way to travel in the western isles: in a motorhome! the latter is a first for us, and i can ensure you -it won’t be the last! 

we had visitors that stayed with us in aberdeen until sunday afternoon but as soon as they were in a plane back to norway, we stocked up the bailey motorhome that was to be our home for the next week. it would later become clear that we’d brought waaaay to many clothes, but one can never know how many layers (or dresses) one need on a camping trip -amiright?! the car was rented from angus motorhome hire in arbroath, so it had already been on a ride from down there and up to aberdeen when we headed for oban sunday evening. i’ve never been in such a large moving vehicle before, and neither had our cat rips whom we brought along, so the two of us sat patient (though a bit nervous) in the back while the hubby impressed with his steady driving. what skills does that man not have? we made it all the way to western scotland all in one take, but when we reached loch lubhair at 10.30pm we had to take a rest. the sofa made up to a bed in the rear of our new home was far from comfortable, adding to that it was also very cold, so i can’t say i got much sleep that night. thankfully the same could not be said about the husband, who was all ship shape and ready to go the next morning. so we did, after some breakfast onboard.
early morning at loch lubhair
it was only a short hour drive to get to the ferry quay in oban and we arrived as the first in line for the caledonian macbraine’s ferry to castlebay. perfect as we had yet to have our first coffee (and scone!) of the day. we also did some shopping in oban, i bought a raincoat (that came in über-handy!), the hubby got some hiking pants, and we got some covers and sheets to improve the bed in the car. yes and i also got camouflage wellies from the kid’s department, how could i almost forget. oban is clearly a place we have to visit and spend more time in in the future, a lively and charming town from what we saw.

tobermory lighthouse seen from the ferry   the ferry took around 4,5 hours to the island of barra, and as it was also delayed, we weren’t there before 7 in the evening. who cares about that when we were met by a sight for sore eyes? beaches, hills, small villages and a castle on a rock in the middle of the bay -yes we had landed in castlebay!

we had made arrangements to stay on a campsite with el hookups for the car, and since it was situated all up in the northernmost peak of barra, we got to see the west coast of the island and all its beaches and dramatic landscape. we’d heard rumors about the roads and oh yes -they were narrow! fortunately there were plenty of passing places and drivers were friendly and helpful. the reason i called the motorhome a hip way to travel, is because the hebrides and especially barra, were packed with them. since the island is not the biggest in the hebrides (it’ll only take you about half an hour to drive from south to north) we kept bumping (not literally though) in to the same motorhomes everywhere we went and some of them even followed us all the way up north to isle of lewis. we developed excellent waving muscles throughout the stay, for you might not know it but us motorhome-people great each other when on the road. when we couldn’t go any longer north on the island, there it was: a camping site for sore eyes surrounded by nature, birds, rabbits, cows, sheeps, beaches, ocean, waves and just a handful of other cars. there were in particular one or two birds who kept one of us awake in the night with it’s jabbing, almost like an alarm going off cause it was so consistent, we’re now quite certain it was the rare bird with the corny name corncrake (which we misspelled as corncake and had a laugh about). staying in such lovely surroundings we just couldn’t stay inside, but had to take a walk.  so we headed to cille bharra -an ancient graveyard with a chapel and ruins from a medieval church.  in the chapel we found the replica of a norse rune stone, the kilbar stone from around the 10th century. the original is in edinburgh and we understood that is was a sore spot for the islanders of barra that their stone couldn’t be on display on the place it belonged. you can read more about the stone here. on the graveyard you could also find the grave of a more or less famous novelist who wasn’t in fact scottish, but really wanted to be. compton mackenzie is probably most known for his books the monarch of the glen (which many norwegians knows better as «kar for sin kilt» when it was made into a tv series) and whisky galore which history is based on real life events on the nearby island eriskay in 1941. fun facts about mackenzie: he lived 17 years on capri, and he was one of the co-founders of the scottish national party in 1928.  after trying to escape some midges (what the scots calls mosquitoes) and raindrops, we went back to our motorhome and met the owner of the camp site on the way. he was the friendliest person you would ever meet, and could tell us (in a very fascinating dialect) that we were the first norwegians that he could recall had stayed on his site -yey! he said we could stay for as long as we wanted the next day, no need to rush. also we were welcome to use the facilities in the bungalow at the site: three private bathrooms with two showers respectively, a kitchen, washing machine etc.
the next morning it was just amazing to wake up to the sound of birds and the ocean, but also a silence-ness that you won’t find in the city.  rips the cat was so curious about everything going on outside, she was sitting on the windowsill all the time (when the car wasn’t moving that is). after breakfast we drove back south on the island, this time on the east side, so we got to see some new places. many abandoned houses and vehicles we saw throughout the island which made me think about the book «hebrides» by peter may with photographs by david wilson. the photos of john maher is also worth looking at regarding this topic.

looking out over castlebay, the statue of mary with christ on her shoulder stands tall on a cliff halfway up the 383 meter high mountain «heaval», the highest peak on the island. because of the misty weather, it wasn’t visible for us from the road, so we climbed up to see it. «our lady of the sea» a marble statue, was erected in 1954 and is supposed to guard over the many seafarers from barra.  it wasn’t even noon yet (and we’d already climbed a hill!) so we headed for another island, this time in the south. the even smaller island vatersay is only attached to barra by a 200 meters long causeway. it is scotland’s as well as great britain’s westernmost inhabited place.  we had a nice walk on the beach there before we drove back to castlebay. 
when in scotland there is always a castle to visit, and the hebrides makes no difference! hence the name castlebay, kisimul castle sits on a small island or rather a rock, in the bay 100 meters from the ferry terminal.  it is reached by boat and historic scotland arrange for you to get there safely, and walk around on your own with the option to by a leaflet guide.  «kisimul» derives from the gaelic cìosamul and means castle island, and is mentioned for the first time in written word in 1549, however the legend says it’s been the stronghold of the clan macneil’s since the 11th century. the clan raised money for a big refurbishment and in 2001 the clan chief, american ian macneil gifted the estate to scotland. historic scotland has now a 1000 year lease of the castle for the annual amount of £1 and one bottle of whisky. i would’ve appreciated a bit more information around the castle, maybe a small model that would show how the castle had developed over the years. we hadn’t really spent much time in castlebay itself and it was also time for coffee and since kisimul cafe served up hot’n steamy americanos and a sticky toffee cake to die for from the very nice, polite and friendly waiter -why choose something else?
in the spirit of the island’s strong religious traditions it was also custom to pay the church a visit. «the lady of the star of the sea» is a catholic church and the building itself is from 1886. i must say that it is the first church i’ve been in with pot plants in it, curios but then again it probably helps to improve the very moist environment in the stone church.
a cold guf went through me when i glanced at the guestbook on my way out. it mentioned the girl from barra who so tragically had been killed in the manchester attacks, and just one week before we were there had been set to rest. blessed be the memory of young eilidh.

you can actually find a couple of good stores in castlebay and one of them was in a very anonymous building along the road, below castlebay hotel. they had everything from jarred thai basil, local homemade food, knitted wares and norwegian yarn! well a norwegian brand anyway, from «drops garnstudio». so i just travelled all the way from norway via aberdeen to the outer hebrides to buy «norwegian wool». but the prices -whoof! i could’ve bought yarn for a whole little village, that’s how cheap it was. we also bought some chutney to go along with the cheesus we had in our tiny motorhome fridge (that only occasionally worked). a quick pop in to the equal anonymous store «the village» where they’d seriously got everything you could wish for in your kitchen (and beyond!) before we drove back up north. first a detour up to the campsite to collect a forgotten towel, then to the ferry terminal on aird mhor over to eriskay.
it seems like the caledonian macbrayne ferry company has monopoly on all the journeys on the western isles, but we didn’t mind. from the first encounter we had with them on the terminal in oban and throughout the joerny, they showed us flawless costumer service. as friendly, attentive, welcoming and helpful as they appeared, they just made the trip a whole lot better for us. well done cal mac!
it seemed we weren’t completely finished with compton mackenzie’s whisky galore when a road sign pointed out «ss politician». polly as she was dubbed, was the ship that prompted the tale which the book is based on. the story that the ship came from liverpool during the ww2, stranded on a rock north of eriskay and broke in two is true. the story about it being loaded with 260 000 bottles of whisky and other goods that the local islanders succumbed roughly, is also true. it was after all wartime and rations. it’s said that: «no islander regarded it as stealing, as for them the rules of salvage meant that once the bounty was in the sea, it was theirs to rescue.» but from there on, the story in the book is loosely based on true events. read the fascinating (true) story here.
it had started raining, gotten a bit chilly and also late, so we headed for the «shell bay house and caravan park» on the island of benbecula, which sits between north and south uist. we were dying for a hot meal in the gloomy evening and phoned up dark island hotel to see if they could serve us up, only to learn that they would close the kitchen a quarter to nine, and so we would just miss it. in shell bay we were given a spot and the command that the electric power would be switched off at 12 the next day. we already missed the friendly islanders of barra… the campsite itself was not the most scenic, being close to a main road, and lacking views (at least from what we could see through the grey weather). we served up our own meal in the tiny motorhome kitchen, although we’d ran out of gas so it was a cold one. the wind and rain rocked the cradle while we fell to sleep.

københavn del 2

mars 17, 2017

det var fredag, me var framleis åleine i københavn, men skulle bli gjenforent med våre vener frå oslo seinare på dagen.
den danske hovudstaden var solfylt, fin, kald og starta med frukost på the union kitchen. ein kan bli forvirra av mindre enn danskane sine ord for mat på morgonkvisten. frukost betyr nemleg ikkje frukost, men lunsj, og morgenmad er frukost. kall det kva du vil, me fekk iallefall københavn sin beste kaffi som ein kickstart på dagen, rugbrød med avokado og posjert egg, og croissant med egg og bacon. eg kunne heilt klart gått der og ete frukost, lunsj, OG morgenmad, men ein må jo sjølvsagt variera litt. men altså: eit heitt tips frå meg er å svinga innom denne unionen av gode smakar, og hippt men avslappa interiør.
københavn er så kompakt og oversikteleg at det ikkje gjekk lang tid før me hadde kontroll på kontinentet (eller kartet om du vil). planen for denne dagen var å vitja statens museum for kunst (smk), og dit kom me via ein tur gjennom kongens have. der fekk me fin utsikt til rosenborg slott, kor danmark sine kronjuvelar bur.  ein kan også sjå mange av den norske kunstnaren magnus berg sine kunstverk i slottet, sidan han arbeidde for kongefamilien i københavn på byrjinga av 1700-talet. i smk pågjekk det ei utstilling med auguste rodin sine verk.  rodin er mest kjend for sine skulpturar, dei fleste kjenner sikkert til «tenkjaren» og «kysset».  denne utstillinga hadde fokus på hans skisser og teikningar av danserar. i tillegg til rodin, husa muséet ei heil rekkje andre kjende meisterverk,  så sjølv om me brukte 3,5 timar der (inkludert lunsj i den fine kaféen) kunne me lett ha sett av ein heil dag der. men me kunne ikkje liggja på latsida, for me måtte heim til hotel admiral, treffa venene våre, ta båten ut til refshaleøen, og ta plass attmed bordet på restarant amass klokka 18.00

restaurant amass er ein eteplass eg ikkje har sett maken til. eg ser føre meg at slike omgjevnader kan ein finna i dei hippaste strøka i williamsburg eller ein annan hipp bydel i new york som eg ikkje kjem på, men altså tydelegvis også i danmark. dersom du ikkje likar gamle industribygg med kalde betongveggar, grafitti, og open kjøkenløysing kor kokkane ropar yes chef i kor, er dette verkeleg ikkje staden å befinna seg.  og det er neimen ikkje så lett å koma seg attende til sivilisasjonen att heller, dersom siste båt er gått for dagen. men me digga det (om det er lov å sei).
frå det som skulle visa seg å vera eit særs kapabelt kjøken kom det sju(? trur eg? kom litt ut av teljinga) små rettar bore fram av servitørar, som av ein eller annan grunn hadde bestemt seg for å henvenda seg til oss nordmenn på engelsk. kanskje fordi det var enklast slik, men me som forstår dansk så godt og til og med kan lira av oss nokre danske gloser på ein god dag, syntest dette var litt pussig. heilt til det endeleg kom ein svenske som insisterte på at me skandinavar skjønar kvarandre. ingrediensane var ferske og holdt høg kvalitet, nokre av smakane var nye, nokre var kjende, men alt bar preg av å vera nyskapande skandinavisk matlaging.
her følgjer nokre smakebitar for å gje deg vatn i munnen  alle som jobba der verka å vera proffe til fingerspissane, men likevel greidde dei å skapa ein uformell og avslappande atmosfære. her kunne ein ta med kollegaane etter forretningsmøtet, eller kjærasten på ein romantisk middag –amass passa for einkvar anledning. sidan me alle hadde valgt vin(pakke) til maten, passa det fint med ein luftetur i den glefsande kalde novemberkvelden etter endt måltid. me forstod sånn omtrent kva veg svensken peikte og forklarte at me skulle gå for å koma oss i retning land. me var tross alt på ei øy.  på veg til land stoppa me på papirøen, som ikkje er ei øy i seg sjølv, men eit stort lokale kor fleire kreative verksemder held til. blant desse er copenhagen street food som omfattar 39 ulike utsal av mat og drikke, som har den hensikt å fremja små utsal som vil selgja gatekjøkenmat og drikke (i ordet si beste tyding) til ein ikkje så altfor dyr penge. som alt anna i købehavn (verkar det som) har dette blitt ein «kul greie», og absolutt ein plass å sjå -og bli sett.
som dei gamlingane me har blitt, gjekk me heim før midnatt under den fine københavnhimmelen

københavn del 1 -kunst, kastell og koefoed

februar 22, 2017

først er det på sin plass å beklaga til dei som følgjer bloggen, at det har vore så stille frå denne kanten ei lang stund no. eg har rett og slett via mykje tid til kurs og kreativitet. men bloggen er her alltid å koma attende til, og det er jo litt godt å vita. til dømes når det blir litt rolegare stunder, som no.

eg har mykje å fortelja, for det har ikkje blitt mindre reising sjølv om det har blitt meir plass til kreativitet. eller har det det? me har gjerne reist på kortare tidsmessig -og ikkje så lange (i rekkevidde) turar. sidan eg har hatt føremiddagskurs på laurdagar har det måtta bli sånn, men samtidig er eg så heldig å ha ein mann som har planlagt og organisert helgeturar som har meitta utfartstrangen. meir om dei sidan.

éin laurdag måtte eg likevel skofta laurdagskurset, for 10.-13. november var sett av til storbyferie i københavn!


københavn del 1

me skulle feriera saman med eit venepar, men sidan me reiste frå aberdeen torsdag morgon, og dei ikkje kom før fredags ettermiddag, hadde me halvannan dag heilt på eigahand. det kan jo vera greitt, for av og til vil ein jo sjå og oppleva ulike ting på tur, og me to let ikkje sjansen gå frå oss til å vittja eit bra museum. københavn ønska oss velkommen med aldri så lite julestemning både i butikkar, og i nokre få gater. til stor glede for den juleglade/galne reisande tanten. koben1nyhavn etter å ha sjekka inn på hotel admiral i toldbodgade (som skulle visa seg å ligge ganske perfekt til rett bortanfor nyhavn), gjekk me dei omlag 800 metrane bort til designmuseum danmark. vegen tok oss også gjennom den runde, opne plassen midt i amalienborg. amalienborg dette slottet frå 1750 er hovudresidensen til dronning margrethe, og består av fire palé. desverre var det inga dronning å sjå, men fint var det lell, og ille kaldt! greitt nok at me var i vintermånaden november, men dette skulle visa seg å bli ei iskald helg. heldigvis hadde me (som flinke nordmenn på «vinterferie») med oss både stilongs, strømpebukser, vetter og huer. me fraus likevel. om ein ikkje visste kor designmuseumet låg, kunne ein like gjerne ha gått forbi, for det var i ein nokså anonym og beskjeden bygning. frå baksida i alle fall. no hadde det kanskje hjelpt litt om me hadde entra bygningen frå framsida, men me fann fram for det. er du student (eller deltidsstudent med gyldig studentkort som meg), så er designmuseet heilt gratis! utstillinga byrja med ei rekkje ganske kjende og for oss skandinavar -nokså kvardagslege objekt. mykje me har i heimen tenkjer me ikkje over at står ein designar og mykje prestisje bak, som t.d. artiklar frå bodum og royal copenhagen. vidare kunne me sjå dansk form, deisgn og kunsthandverk. designmuseumdanmarkdesignmuseumdanmark2 ei anna interessant utstilling der var «the danish chair», som dei som har hatt litt kunsthistorie vil setja stor pris på. her fekk me sjå historiske ikon laga av m.a. arne jacobsen, finn juhl og charles eames (ikkje berre «danish» der altså). me fann også ei mote og tekstil-utstilling på museet, og ei utstilling med fokus på innverknad frå japansk kunst. utstillingsrundturen enda i museet sin kafé, som passa ganske bra sidan me no var blitt ganske svoltne. ein liten tur i musé-butikken vart det også, for å kjøpe eit par juleting, før me avslutta dagens kulturelle innslag. det var byrja så smått å bli mørkt, men i skumringa kunne me likevel skimte den lille havfrue då me gjekk ut på den ytterste nøgne ø (eller noko i den duren) for å sjå denne enorme turistatraksjonen. det var ikkje først og fremst skumringa som gjorde at det var vanskeleg å få auge på den langt frå enorme skapninga, men hordane av (sjukt irriterande) turistar som skulle stå rett framfor henne for å bli tatt bilde av. det var berre til å gå vidare og me fortsette til det pentagonale festningsanlegget «kastellet» og entra via den nordlege inngangen som vert kalla norgesporten. norgesporten festninga vart påbyrja i 1624, ombygd i 1660-åra av henrik ruse, og står idag som eit freda område. det vert brukt som militært område, kulturhistorisk minnesmerke, museum og park. me syntest også det såg ut som folk budde i leilighetar der inne.
har du sett den danske serien bedrag? me fulgte med på den på nrk nett-tv, og syntest den var veldig god. også ei kjekk «oppkøyring» til danmarksbesøk. då me gjekk ut frå kastellet, i retning «kafferiet» såg eg brått ein bygning eg drog kjensel på frå serien. bedrag utruleg morosamt å heilt tilfeldig dumpa borti huset til claudia moreno midt i københavn utan å vita noko om det.

københavn har vore ein pioner innan gourmet-mat i skandinavia, og eg vart forbløffa over nivået på maten på det vesle utvalet av eteplasser me var på. først ut var restaurant koefoed, som eg må seie passa heilt perfekt denne kvelden sidan det berre var oss to. og ja, eg hadde gjort grundig førearbeid, så det var langt frå tilfeldig at me sat i kjellaren på adresse landgreven 3 denne torsdagskvelden. namnet koefoed stammar frå bornholm, der det er (eller i alle fall var?) eit vanleg etternamn. difor kan ein sjå bilete frå øya rundt i restauranten, og den hyggelege hovmeisteren snakka varmt om øya som tydelegvis hadde ein stor plass i hjarta hans. på (smake)menyen stod seks rettar, eg valde sjømatvarianten og mannen den «vanlege». eg lyg ikkje: alt var bra med koefoed! det er vanskeleg å formulere korleis stemninga var der, men det var liksom ei ro som låg over rommet. roleg gråfarge på veggane, dempa belysing og florlett tekstilføreheng som rama inn bordet vårt og skjerma oss frå dei andre, og dei frå oss. servitørane var hyggelege, høflege og merksame, og la oss ikkje gløyme det viktigaste: maten. som til dømes små rettar servert på einer (berre tenk deg den herlege lukta!), perfekt steikte kamskjel saman med ei handfull mikroskopiske sopp, og den merkelegaste (på ein posivit måte) desserten eg har ete (det er ein fordel om du likar majones…). koefoed
litt betenkte var me likevel då me gjekk derifrå -for kunne dei resterande restaurantane denne helga toppa dette?!

time will show.

ps: kameraet mitt hadde tatt kvelden før me reiste til danmark, difor vart det berre mobilbilete denne gongen.

paris – ei kjærleikshistorie

september 1, 2016

turen til paris hadde me planlagt lengje, den var ingen tilfeldighet. me visste også når den skulle vera, det kunne ikkje bli andre datoar enn rundt den 16.-17.juni. men at det var så utruleg fulle hotell allerede eitt år fram i tid då me byrja å leite, syntest me var rart. lite visste me då at me skulle måtta feire 10-årsjubiléet for forlovelsen vår ilag med tusenar av elleville fotballfans, som kunne ynskja oss velkomen til fotball-em 2016 i frankrike!

i sommar var det altså ti år sidan han hadde planlagt alt. bestilt tur til kjærleiksbyen på datoen «vår», kjøpt ringar, håpa berre på å få det rette svaret. det fekk han, i eiffeltårnet sin (nest høgaste) topp. så å reisa attende til der det heile skjedde har nok alltid vore ein del av planen. men for all del, me har vore attende fleire gonger før dette, eg har faktisk kome litt utav teljinga, men eg vil anslå at dette var fjerde gongen me sette beina i ein av våre favorittbyar. sjølv om byen er så stor at det er mest uoverkommeleg å sjå heile sjølv i løpet av eit heilt liv, så byrjar me no å bli litt kjende, og kan ta oss frihetar som å berre spasera gatelangs gjennom dei ulike bydelane, istaden for å haste rundt frå attraksjon til attrasjon. denne gongen budde me like nedanfor rue mouffetard, ei av dei livlegaste og kjekkaste gatene i byen. med unntak av to korte turar, holdt me oss på sørsida av seinen heile tida.

frå aberdeen går det direktefly til paris med flyselskapet hop!, noko som passa oss utmerka. me ankom tysdag ettermiddag/kveld, og spaserte frå luxembourg-stoppet til hotellet vårt på rue de gobelins: hôtel henriette. hotelhenriette dette er eit lite hotell med skandi-inspirert design, éin (!) frukost inkludert, verdas minste (og mest klaustrofobiske) heis og vegger som må vera laga av av papp. me vart høfleg tekne imot og fortalt at éin frukost var inkludert, korpå eg spurde om denne frukosten kunne nytast kva som helst morgon, eller om det var ein spesifikk morgon me måtte nytta tilbudet. nei, nei, det var heilt opp til oss kva tid me ville eta den kunne han fortelja. fint tenkte eg, den kan me sikkert få bruk for siste dagen. det var akkurat tid til ein sein matbit, så me gjekk via anue des gobelins til me traff sidegata rue monge. der hadde eg lese om ein tapasrestaurant med baskiskinspirert meny, og eg ville så gjerne ta ei kulinarisk reise attende til baskarland med pintxos og txakoli og alt som høyrer til. dans les landes var travel, og kveldens fotballkamp mellom portugal og island var godt i gong. me fekk plass i baren og bestilte fire rettar til å dela. eg vart vel ikkje sjukt imponert over smaken av baskarland, men det var enkel og god tapas, god stemning og veldig hyggeleg mannskap bak disken. tilbake på hotel henriette vart me holdt vakne av ivrige hotellgjester, dette må vera eit av dei minst lydisolerte hotella me har budd på i vår reisekarriere.

onsdag morgon var noko lysegrå og frisk, men hey – me er i paris, kva gjer vel det?! for å unngå forviklingar ville eg bekrefte frukostavtalen med dei to jentene som sat i resepsjonen. korpå dei såg forbausa på kvarandre og oss og kunne fortelja at den gratis frukosten kun var tilgjengeleg den første morgonen, og kven hadde fortalt oss noko anna? meininga var jo at me skulle synast den var så god at me ville kjøpa den dei neste dagane også. vel, me rokk ein liten halvtime med god kaffi, frukostblanding og yogurt, frukt og bakarvarer med pålegg. me var relativt godt utrusta litt å spasera ut i paris sine gater. jeannedarc eg synest noko av det fine med paris er dei store og flotte parkane. her kjem folk for å ta lunsjpause, leika med ungane sine, jogga, eller berre gå tur sånn som oss. då me ankom parken jardin des plantes reiv sola vekk skyene og skinte for oss. jardindesplantes#1 dette er ein botanisk hage, som er inndelt i mindre bed og avdelingar med planter og krypdyr – t.d. frosk. jardindesplantes#2 den vart grunnlagt så tidleg som i 1597 av legen til maria de medici, som sin familie du kanskje dreg kjensel på frå reisa vår til firenze. i hagen finn ein også ein dyrepark, den nest eldste av sitt slag i verda. her budde den kjende elefanten jumbo på 1800talet før han via london endte opp på barnum sitt museum i new york saman med andre dyr og raritetar. me betalte oss desverre inn i dyreparken. eg angra med ein gong etterpå. dette er ikkje noko eg vil anbefala andre å gjera, ein bør ikkje betala for å sjå dyr i fangenskap dersom det ikkje er for deira eige beste, og det er det sjeldan i ein dyrepark midt i ein by. eg skal fatta meg i korthet om dette, og sjølv om det var mange søte dyr her, så vil eg ikkje oppmoda andre til å sjå dei. jardindesplantes#3 jardin des plantes ligg like ved elva seinen, så me fulgte den vidare oppover mot øya midt i elva: île de la cité. like før me ankom paris, hadde byen vore råka av ein stor flaum og me kunne tydeleg sjå teikn etter den. vannstanden stod framleis høgare enn normalt, men me såg heldigvis ingen alvorlege øydeleggingar. seinen på île de la cité står ein av byen sine mest kjende bygningar, nemleg den vakre notre dame. notredame den gotiske katedralen er gammal, men kyrkja me vart vigsla i i bergen hadde faktisk allerede stått i 165 år og fått éi restaurering då notre dame stod ferdig – for å settja ting i eit tidsperspektiv. køen av folk som ville inn for å sjå var lang som ein norsk sommardag, så me nøydde oss med å sjå den frå utsida denne gongen. me gjekk attende til «den rette sida» av seinen att, og byrja sjå oss om etter ei lita fransk kneipe. tilfeldighetane ville ha oss til å gå inn på la calèche på rue de lille, ein liten, intim og uhøgtideleg restaurant. det var ikkje mange gjester i det lite opplyste lokalet, men eigaren (?) var høflegheten sjølv og viste oss heilt inst i lokalet til ein romantisk krok. han var merksam og venleg heile tida, og serverte attpåtil god lunsj. salade norvégienne bydde på frisk salat med røykelaks, løyrom og rømme, medan mannen åt kalv. då me ankom den vesle calèshe insisterte verten på å leggja paraplyane våre på eit bord ved inngangen, og der gløymde me dei sjølvsagt sidan det var solskin då me gjekk ut att. nok spasering, no måtte me få litt kulturelle innslag i ferien. det er mange flotte museum og kunstgalleri i paris, problemet kan vere å vita kva ein skal velja. musée d’orsay hadde me ikkje vore på før, det låg rett rundt hjørnet frå calèsha, så det måtte bli det. muséet ligg i ein fabelaktig bygning – ein gammal jernbanestasjon bygd til verdsutstillinga i 1900. musedorsay sjølve muséet er relativt nytt, ombygginga vart gjort på 1980-talet, og husar mange kjende og flotte verk. bruk gjerne ein heil dag her dersom du er kunstinteressert, og sjå verk frå van gogh, monet, cézanne, gaugin, toulouse-lautrec og mange mange fleire. vangogh vår eigen munch finn du også der! fin utsikt hadde dei også. paris#1 18.30 kjende me på både kropp og sjel at det hadde vore nok inntrykk for dagen, og gjekk heim for å gjera oss klar til middag. for fem år sidan feira eg 30-årsdagen min (you do the math..) på restauranten kong. det var ei utruleg flott oppleving med god mat, hyggeleg og merksam servitør, spanande meny – ja alt stemte rett og slett. det hjelpte sjølvsagt at me kjende oss igjen frå carrie bradshaw sitt besøk til kong i ein av dei siste episodane av tv-serien satc. det var nettop difor me bestemte oss for å ta eit gjensyn med gode gamle kong. men så feil kan ein altså ta, fordi minner gjer seg iblant best som, ja nettop minner. men ein lærer så lenge ein lever. kort oppsummert virka det litt som om tida hadde stått stille på kong, på ein ikkje så positiv måte. kong det dei hadde bytta ut hadde dei erstatta med noko dårlegare. maten skal eg ikkje rakka så mykje ned på, den var i og for seg grei nok, men det verka for oss som om samtlige servitørar hadde vore på ein fylla dagen før. og dagen før der, og dagen før der. heldigvis opplever me sjeldan ein så dårleg servitør som «vår» servitør denne kvelden. foruten å dunka borti stolen til mannen fleire gongen (til slutt vart dette svært ubehageleg) utan å beklaga seg, hadde han store problemer med å halde greie på kva me skulle ha. problemet kan neppe ha vore at det var vanskeleg å memorisera menyen, den var nemleg den same som for fem år sidan. sjølv me hugsa den! never change a winning team? vel, då me (endeleg) var komen til desserten ville mannen ha ein liten whiskyskvett – om han kunne få sjå menyen? etter to purringar orka me ikkje å masa meir, men betalte heller rekninga og gjekk. einaste eg kan sei er: ikkje gidd, det finst tusenvis av gode restaurantar i paris.

sidan me allerede hadde «brukt opp» frukosten vår, måtte me denne morgonen ut for å sanka vår eigen mat. det gjekk heilt fint, me spaserte berre til rue mouffetard og såg etter kaféar. det er kaféar der overalt, men om du ikkje vil ha noko søtt, klissete, feittete eller anna usunt, så må du sjå litt ekstra godt etter. me fann den fine kafé/kolonialen «anthony bosson» og greidde på eit vis å koma fram til kva me skulle ha. god kaffi, god mat og gode muligheter for å sittja ute og sjå på at byen vakna til live. noko av det fine med paris, ja heile frankrike, er matbutikkane der ferske matvarer bugnar. det er då ein ynskjer at ein ikkje bur på eit hotell, men heller har eit velutstyrt kjøken kor ein kan koke saman allslags godsaker frå dei lekre diskane. ruemouffetard#3ruemouffetard#2ruemouffetard#1 rue mouffetard og rue descartes endar like bak panthéon, og den ligg i latinarkvarteret. namnet kjem av alle studentane og lærerane som studerte og snakka latin på sorbonne og andre skular i dette området. panthéon er ein ruvande bygning, med utsikt over paris, og her får me auge på eiffeltårnet for første gong denne turen. eg synest alltid det er noko spesielt når eg ser eiffeltårnet for første gong når me er i paris. mausoleumet panthéon, som opprinneleg var bygd som ei kyrkje, stod ferdig i 1790 og er vel verd eit besøk. pantheon her har mange kjende franskmenn fått si siste kvile, som voltaire, marie curie og victor hugo. me nøydde oss med å sjå denne nyklassisistiske bygningen utanfrå denne gongen, sidan me har vore inne i den før, og gjekk heller mot ein ny park: jardin du luxembourg. dette er ein av dei finaste parkane eg veit om, og eg endra ikkje meining etter dette besøket heller. me treff jammen medici’ane her også, no maria sjølv, som oppretta parken i 1612 rundt det nye pallaset sitt: palais du luxembourg. jardinduluxembourg no er det senatet som får plass i palasset, men det går an å vitja det for oss dødelege også, reservasjonar må gjerast her. paris er spekka med kyrkjer og katedralar, og rett nord for parken ligg den nest største kyrkja i byen (etter notre dame): église saint-sulpice. kyrkja har eit fantastisk solur som vart bestilt på 1740-talet, og som nok sparte kyrkja for å bli jamna med jorda under revolusjonen. dette soluret er så presist at det kan samanliknast med høgteknologiske utrekningar idag. det som er minst like fantastisk som både soluret og kyrkja, er marknaden som ligg rett framfor kyrkja. me sørgjer alltid for å få lagt inn eit besøk der om me er i nærleiken, utan å kjøpe noko vel og merka, til dét har me for lite bagasjeplass. her kan du absolutt gjera eit kupp på antikke møblar, klær, plater, og alt mulig anna krimskrams. varene her har nok litt høge prisar, men dei held nok også god kvalitet, – og så kan ein jo alltids pruta litt (om ein tør). marche etter marknadsbesøket svippa me innom la calèshe att for å spørja etter paraplyane me hadde lagt att dagen før. me kan vel innrømma at me ikkje hadde så stort håp om å sjå dei att, men dette var skikkelege paraplyar, så me spurde for sikkerhets skuld. gjett om typen på calèsha var glad for å sjå oss! han hadde prøvd å springe etter oss, men han visste jo ikkje kva veg me tok, og no var han så letta over at paraplyane fant sine rette eigarar att. eg synest han her fortener ros for å i det heile tatt bry seg om to usle paraplyar.
sakte men sikkert hadde me bevega oss mot eiffeltårnet, og me såg fleire og fleire fotballsupporterar dess nærare me kom. då ei styrtregnbyge kom, sette me oss inn på ein fin liten eteplass og bestilte lunsj. det hadde letta litt då me kom ut att, men det var godt me hadde paraplyane for hand. kan hende hadde det litt dårlege vêret sitt å seie for at køen opp til eiffeltårnet var mest ikkje-eksisterande, eller kanskje alle stod nedanfor og såg på fotball på storskjerm. ikkje veit eg, men me var oppe i tårnet og nede att i løpet av ein time. toureiffel oppe i tårnet stod me der att, og såg den same utsikta me hadde sett for ti år sidan. sacrecoeur «kom her og sjå i kikkerten, du kan sjå hotellet vårt på montmartre!» hugsar eg at han sa, og eg gjekk sjølvsagt fem på. då eg snudde meg att gjekk han ned på kne med ringen i handa og la fram spørsmålet. at han hadde arrangert ei tilfeldig dame til å ta bilete av oss, hadde eg heller ikkje fått med meg.
den gongen gjekk me på restauranten romain og hadde ein ugløymeleg kveld med god middag og hjartelege gratulasjonar frå både dei som jobba i restauranten og vener og kjende via mobilen. denne gongen gjekk me på vegetarrestauranten arpège -og vart ikkje skuffa! eg bestilte den reint vegetariske smakemenyen, og mannen den «vanlege». ingrediensar og smakar var veldig godt balanserte i dei tallause rettane som kom dansande inn på bordet. om eg skal setja fingeren på noko, må eg sei at det kunne ha vore enno sterkare smakar og krydder i rettane, men så går jo ikkje eg av vegen for ei kruttønne heller. atmosfæren i den vesle restauranten var mest magisk. lokala var fine og mest heimekoselege, servitørane var livlege, morosame men også djupt høflege, og eit par (gjester) hadde til og med med seg ein hund! ein hund på ein 3-stjerners michelinrestaurant må vera noko av det morosamste eg har sett, berre på grunn av andletet til sommelieren då ho høyrde den bjeffa.
ein magisk dag var forbi i dét me takka kokken alain passard for maten. han kunne fortelja at kjøkenhagen hans, den låg i normandie, og dit skulle me neste dag!

rendezvous @ rendezvous

august 24, 2016

framover vil eg posta sporadiske innlegg med såkalla matanmeldingar frå etestader me har vore på. desse kjem først og fremst til å vera på engelsk, men eg kan sjølvsagt omsetja dei til norsk også dersom det er interesse for det. kom gjerne med tilbakemeldingar.

i’ve decided to start posting occasional food reviews from places we’ve been to eat. it’ll be from aberdeen and around (no limits here really). to the delight of non-norwegian-readers, you will also be able to understand them!
don’t be afraid to give me feedback.

first one out is the wonderful rendezvous @ nargile, that sits just around the corner from our home in the west end of aberdeen. that comes in handy when we have to walk home like stuffed sausages. it serves contemporary turkish cuisine and is awarded a michelin recommendation.

this monday we had a friend visiting from norway, and we wanted to have a «taste of our neighborhood» so to say. i made sure to book ahead at the rendezvous @nargile restaurant, because we’ve popped in maybe five times without a reservation, and always been (very politely!) rejected. we’ve managed to book a table one other time in the past, when we (more or less) successfully brought our friends with two kids, so we knew that the meze for starters is an absolute must. and it was a winner this time too. soft hummus (i could easily eat just the hummus the whole evening), artichokes, tomatoes, coriander, champignong, aubergine -everything very well compositioned and placed on small plates for us to share. it could over all perhaps been a bit more spicy, but who am i to criticize turkish food…
the two ladies serving us (and the whole restaurant) was extremely attentive, friendly and polite. they were almost unreal for this city. when we ordered from one, she picked up that i’m a vegetarian, and would make sure that i got an extra plate of veggie meze’s. just a little thing that makes your whole dining experience perfect. we ordered the sauvignon blanc from marlborough (as one does) and it was as perfect as just a marlborough sauvignon blanc can be. a bit too full already after the meze, but we welcomed the main courses heartfully. looking at the menu, i can’t tell you that i didn’t wanted exactly the same meal as i had on the first visit: patlican iskender -a perfect symphony of one of the best (halep) sauces in history, aubergine and halloumi on a bed of pita bread that soaked up all the delicious flavors. but i had to try something different this time. i wasn’t disappointed, but i wasn’t gobsmacked either. the dish consisted of risotto-filled yellow peppers with parmesan on top, roasted potatoes and a green salad. i loved the flavors, although it was a bit dry and not as spicy as i hoped for. i got one jalapeño on top of the salad, but i could easily have eaten four. however i do understand that you all may not be as happy with hot stuff (!) as i am. my to fellow companions had respectively lamb and venison and were both very satisfied. both dishes were tender and smooth, with the venison having a really good sauce that might have been a bit overpowering. it made the venison disappear a bit in the richness of the sauce. especially did we all love the taste of my husband’s tomato/aubergine saus (if that’s allowed to say out loud). for desserts i had to pass, as my waist could’t cope much longer, but the guys enjoyed marshmallows on meringue and the classic sticky toffee pudding together with port and whisky. both perfect in taste and very delicately presented.

another delightful meal at the rendezvous was over, they do deserve their michelin recommendation very much. and my waistline is sad to hear that: we will return.

medan me ventar på…

august 3, 2016

…fleire innlegg frå denne kanten, kan du lesa om den gongen me var i biarritz. du veit, der kor cambridge’ane (prins william, kate, george & charlotte) nett har feriert. eg skjønar godt at dei ville tilbringe tid nett der for det må vera ein av dei vakraste byane i frankrike.
her kan du lesa om opphaldet vårt i biarritz

så lovar eg at det kjem til å dukka opp ferske innlegg her på bloggen snart! takk for at du følgjer med.