Locals and Heroes
This last weekend we drove up to the beautiful north east coast of Scotland at the very outskirts of Aberdeenshire. I’ve said it before and will repeat myself in saying ‘that is one of the most magnificent things about living in Aberdeen – that it’s so close to epic scenery and beautiful places’.
from above gardenstown
It’s a roughly one hour drive, and we try to make a trip up to this coast once a year. That almost sounds like we have to make an effort to travel up there. It’s not an effort, I long for the fresh seabreeze, its little villages tucked away and hidden under cliffs in remote bays, with the only noise coming from seagulls, oystercatchers and the waves trying to grab hold of the rocks and then letting go – over and over again.
We had a room waiting for us in Pennan, more specifically at the Pennan Inn, the only Hotel in the tiny village with about 10 remaining inhabitants. the pennan inn
There are plenty more houses though and nothing that implies that it shouldn’t live more people here permanently, but most of the lights in the houses are lit by tourists and holiday-home-owners these days. One can debate whether this is a sad and bad turn for the previous fishing village where in its hey days every single household probably owned a boat, which the men would take out fishing, while the children and wives would be assigned the task of selling the catch. Or if it in fact keep Pennan alive and make sure it doesn’t go into disrepair and turns into a ghost village. I don’t have the answer, but we were in fact afraid that the latter would happen to the hotel we were staying at. While doing a bit of research for our «holiday destination», I came across an article about the young hotel owner and his prospects for moving the hotel forward, or rather the lack of it. In the article from May 2018 in The Press and Journal, we could read about Peter Simpson and his struggle to keep the business alive mainly in the low season, and his decision to close the doors for good on August 26th. That meant we were short of two weeks before it was all over.
Peter says in the article “It’s just me running things here now…” and I don’t think that’s an understatement. He was the one who checked us in and showed us the room, he made the excellent evening meals and the early morning meals, and he was there to check us out when we left. He seemed to be very ‘hands on’ on his hotel. In addition he had a small crew of assistants who served, plated, took orders and kept the bar. To us everything seemed to run smoothly so upon departure we had to ask Peter if the rumors (if one can call an article ‘a rumor’) were true on which he responded that he’d gotten a lot of those questions recently. The fact he said, was that there were two articles, one that said he had to close down, and another one that said he wasn’t. This was of course great news to us, as it meant that we could revisit this little gem in the future. The stay overall was really nice and the fact that it is so small just makes it feel more homely and ‘cozy’. You would probably find the words ‘cramped’ and ‘narrow’ about the room(s? at least number 5 which we stayed in) on TripAdvisor and the likes of it, but hey this just reflects the whole village – everything is cramped, you don’t go to a small fishing village and expect to live like a queen. The room had everything it needed: a good comfortable bed, a small ensuite bathroom and a closet to hang your clothes. There were of course things that could benefit a better solution, such as the smallest sink I’ve ever seen, the overall lack of hooks and the piles of hair in the bathroom rug, but i found myself ignoring that, blinded by the charm of minimalism or rather miniature-ism.
I don’t know why I thought it was a good idea, but I had made a table reservation for a very late dinner at 8pm. The ‘problem’ with that is that there isn’t much to do in Pennan, which simply forced us to slow down, relax and most important: enjoy. We enjoyed a shared scone with jam and clotted cream from the little shack “Coastal Cuppie” while cuddling the owner’s two old dogs, we enjoyed the surprisingly lovely sunshine and warm weather which we had not foreseen at all and forced us to drop the sweaters, we enjoyed a walk up over the village through a rough path tucked away behind fields, shrubs and cliffs, footpath behind pennan
we enjoyed several walks back and forth the harbour only interrupted by occasional sitting down on a bench, seagulls shouting at us and friendly people’s greetings.
harbour walks And to be completely honest and unnecessarely cheesy, this was only the beginning of a very perfect weekend getaway.
The restaurant at The Pennan Inn can only seat 20 people at a time, and is divided between two rooms. We felt lucky to be seated in the cozy pub section of the restaurant, with rough stone walls, a small (of course) window looking out on the harbour, and a fake log burning stove providing charm and atmosphere. the restaurant at the pennan inn
The menu was relatively simple but contained everything you could wish for, with seafood, meat and vegetarian options. We had the Haggis Bon Bons, Fish Goujons, Fish and Chips, Stir Fried Scampi and a Sticky Toffee pudding to share and also to die for. The restaurant didn’t feel cramped at all despite being in a small room, however i felt the large furnitures, massive chairs and robust table were a bit unnecessary in a space were you’re already struggle to make room, also they were a nightmare to try to lift and move around. There’s probably a reason why the restaurant in the movie Local Hero had slim and simple furnishings. If you don’t know what I’m talking about, you’ve probably not seen the movie, and we hadn’t in fact either before we came to Pennan. So after retiring from our evening meal and stocking up on “bar snacks” we sank down in our bed with this iconic early 80’s movie on demand. It’s filmed almost entirely on location in Pennan starring Peter Riegert, Peter Capaldi, Burt Lancaster etc. It’s not often you watch a movie where the movie is actually supposed to have happened, but the two main actors stays at the village’s hotel, although it’s not exactly the same house as the current Pennan Inn is located. Actually not a bad movie at all, neither the story, acting nor the scenery.
evening in pennan
When I woke up at 7 the next morning, it couldn’t have been because of any noice outside, apart from the occasional seagull of course, but it hit me – I’m not sure if I’ve ever stayed at a more quiet, calm and peaceful accommodation. There was not a sound. We had arranged for the breakfast to happen at 9 o’clock in the morning, and so it did. As usual the husband had his full Scottish breakfast and I decided on the porridge, both accompanied with a full-bodied stark black coffee to wake us up – bravo! The day came along with the same lovely weather as the previous, and almost made it a bit sad to leave the lovely Pennan. But as we assured Peter as we were leaving – We’ll be back!
morning in pennan
samandrag på norsk:
i helga var me ein tur til nord-aust kysten av skottland, og første stopp var i den vesle (tidlegare) fiskarlandsbyen pennan. der hadde me bestilt eit rom på det koselege hotellet «pennan inn» som hadde vore nær ved å legga ned, men som no hadde kome på andre tankar -heldigvis, for hit reiser me gjerne tilbake! pennan har berre 10 faste innbyggerar, men mange turistar som held liv i plassen. det er ikkje så mykje å gjere anna enn å slappa heilt av her og nyta ro og fred, ta ein tur på havna, og opp ein sti bak byen, kjøpa ein scone av den vesle sjappa «coastal cuppa» og eta den på brygga i selskap med dei to hundane som tiggar etter ein bit, og sjølvsagt nyta eit godt måltid i restauranten på hotellet. alt dette gjorde me, i tillegg til å sjå filmen «local hero» frå 1983 som er spela inn her.
og dette var berre starten på ei veldig fin helg!
medan me ventar på dei nygifte
no er me på plass i london, nærare sagt ruislip, og skal snart inn til windsor for å prøva å få eit glimt av dei kongelege.
medan du ventar kan du lesa dette: https://tantereisandeaase.com/2011/04/30/rapport-fra-eit-kongeleg-bryllup/
weekenders
i’m a person who will always be in love with weekends and especially saturdays – maybe because i was born on a saturday? we had reached the weekend on our hebridean trip and also unavoidably soon the end of it.
we could only get one overnight stay at the laxdale camping site, so we parked the motorhome in stornoway and started the saturday by walking up to lews castle.
this victorian era castle was built in the mid 1800s and financed by opium trade money – the owner being (also the previous owner of isle of lewis) james matheson who earned his money as a tradesman in asia. the castle is now owned by the local council and offers free entrance to the public. a grand place, it would be ideal for a wedding or any big celebration in the beautiful high-ceiled, bright and airy rooms and halls with a nice view over to the harbor, and it does offer venue hire and accommodation. news castle also hosted a decent museum with an overview of how it would’ve been to live in the outer hebrides through the ages. replicas of the famous lewis chessmen were also on display. a very fascinating story – the 14 carved chessmen made out of walrus ivory and whales teeth were found along with 78 chess pieces and one belt buckle in the bay of uig on lewis. it is believed that the pieces were made in trondheim in the 12th century, but were only discovered in 1831 by malcolm macleod in a box on a beach in western lewis. 67 of the chessmen can now be viewed in london at the british museum, while the 11 remaining is located at the national museum in edinburgh. this has caused a dispute among some people in the hebrides who would like to see their men come home. maybe we norwegians should throw in a bid on them as well?
we thought it was a bit of a shame that the coffee shop in there happened to be starbucks though. it would probably be heaps of good independent local cafés that would serve up as good coffee and treats as this capital machinery does. so we took our lunch break somewhere else. more specifically at the royal hotel in cromwell street, who served very decent fish burgers amongst other good looking things on the menu. there’s not always a lot of options when it comes to non-meat burgers on the menu here in scotland (or anywhere else for that matter), so i was pleased to see this saturday’s treat coming up! we hadn’t done much strolling on this trip and almost no shopping at all, just the occasional grocery ones, although we were actually very good stocked up in our tiny motor home kitchen. but in stornoway they had – not the biggest, but a decent selection of shops to browse. we first had a stop at «the good food boutique», were we could’ve bought a lot more than we did, but we walked out of there with some good cheese, spread, good bread and a bottle of wine which made us ready for some extra «hygge» for the evening. we also had to pay a visit to the vintage shop «lewis revival», where they had a lot of treats for an oldie-lover like me. no treasures were accompanying me home though i was drooling over some royal souvenir booklets. the harbor looked busy for a saturday as we were walking through. at a harbor pub we discovered a rather marvelous story on a plaque. it was here in the pub of the crown inn that the 14 year old prince charles had demanded a glass of cherry brandy on a school trip causing some commotions.
after meeting and greeting a full bag pipe band
a coffee and cake at an lanntair, and some more grocery shopping we headed back to our car and also back to were we came from – one of the magnificent beaches we’d passed on our way through harris and lewis. horgabost camping must be one of the most beautiful scenic places to camp in the world. and so it made good sense to stop and enjoy the view of the sunset which there aren’t enough superlatives in the world left to describe, on a calm lovely saturday to remember. one of those moments you’ll wrap up and keep in your heart forever.
and so was our trip the next day: a wrap. our hebridean adventure in a motorhome had come to an end. we drove back to stornoway and from there took the ferry to ullapool (that’s a place we’ll revisit!). the sunday»roast» we ate at the aulguish inn, an excellent restaurant located in the middle of nowhere on the road from ullapool to inverness, but with a lovely couple running it offering great food in a warm and welcoming atmosphere.
and then there were none. none but memories of an amazing trip. amongst all the things we saw were the landscape throughout the islands the most remarkable on this journey. and a road trip in a motorhome – well let’s just say this one will definitely not be the last!
a very special day
the reason why we had gone on this particular trip on this particular week of the year was to be somewhere beautiful when we celebrated one of the big milestones of our lives. on the 16th of june 2017 we woke up in a camper van in the outer hebrides and congratulated one another with 10 years of marriage. on that same day 10 years ago i had been up since 7am, making my own bridal bouquet, doing my hair and putting on a jenny packham bridal gown with the help of my maid of honor kristin. i was walked down the aisle in the 12th century maria church by my father to the sound of gabriel’s oboe and saw him standing there waiting for me at the altar. i know i know – this is a travel blog so let’s not get too cheesy here, but this was the best day of my life and i treasure it in my heart, so that’s why this particular day on our hebridean tour was more special than the rest of them.
we started the day with breakfast in the motorhome, nothing fancy about that, same ol» all bran and filter coffee (we’d brought our moccamaster with us cause we’re hopeless coffee addicts) as every other morning. but untypical for all the other mornings, we both had a gift for the other one, and coincidentally we had both gotten the other one a watch. oh yes and i should add: the husband had gone for a bike ride before i was up, he’d brought his bike and therefore got to see much more of the islands then i did – he did good. we said goodbye to the campsite eileen fraoich and headed up north on a windy and rather grey day. on our way we passed the small village of bragar where the main attraction must be said to be the gigantic arch made of a whale’s jawbone. the story behind it is as phenomenal as the structure itself and happened back in 1920 when a large blue whale with a harpoon in its head stranded on the shores of lewis. because no one seemed to be interested in the whale and therefore it kept laying on the shore – stinking, the villagers had to get rid of it somehow. after a year the body had been used to all different things and only the skeleton was left. the local man murdo morrison showed interest in the bones and thought they would make the perfect entrance to his property. unfortunately he also claimed the harpoon, which detonated in his garage and made a whole in the wall (without harming morrison luckily). it’s of course part of the story that thousands of tourists stop by the arch every year, and so we were two of them.
blackhouses lays scattered around the outer hebrides and shows evidence of ancient ways of living. but in one of these houses there weren’t traces of ancient people rather than what we would call modern people living in a very modest way. in the visitor center at arnol black house, we met a very nice and knowledgeable man who could tell us about the blackhouse way of living. i was interested in the way they still use peat in the western isles, as we had seen piles of it laying around to dry all over the islands. it was interesting to listen to the guide explaining how every village would be supplied by their own parcel of peat land to dig out for themselves. the guide himself dug out the peat for the museum. i also learned that the very top of the peat (were the grass roots hold the soil together) is called turf, which probably derives from our own «torv» in norwegian which is what my father’s generation would call peat and dig out squares not far from where i’m from. but back to the blackhouse, it was inhabited until the 1960s when the people living there asked to be dislocated and agreed to have their house owned by the state instead. by walking in to the house we felt like walking into another era. everything was preserved and intact as they were some 60 years ago. i can still recall the smell of the open peat fireplace with the big kettel on top of it, and we even met a hen strutting around in the barn that was attached to the house -as it would’ve in the days of the house’s inhabitance. the bed was made up, the cups were ready to be filled with tea or coffee and it was much more warm and cozy inside than what you would guess from the outside. a really good and interesting place to visit and well worth the stop!
on our way from arnol up to the top end of the outer hebrides we passed norwegian-sounding place names like «brue», «borve», «melbost» and finally on the northern-most tip of the hebrides we found «port of ness» with the little village eòrapaidh (or eoropie) and finally the butt of lewis lighthouse that rose majestic over the high breathtaking and staggering tall cliffs. by the time we got there the weather had gone from bad to worse so we decided to have lunch inside the motorhome while we looked out on the wild seascape. we couldn’t tick it off our list without walking around on the site though and take in the huge natural forces (although a bit scary) that surrounded us. the lighthouse is quite unusual since it’s made in red brick, unpainted and was one of the last ones to be automated in 1998. the designer of it david stevenson is a well known scottish lighthouse designer who got over thirty lighthouses in his portfolio. his father robert stevenson is possibly more famous than him, although he’s only got about half the amount of lighthouses on his merit list. we’ve crossed his path on shetland were we visited his lighthouse at sumburgh head.
once again we defied the weather when we decided to have another stop in siadar (or shader) to have a look at loch an dúin and steinacleit. the broch at loch an dúin is one of many stone buildings in the hebrides built on a small island in a small lake. there’s a 46 meter long causeway leading out to it but other than that there’s hard to see evidence of anyone living there in the past. some hundred meters behind the loch is steinacleit which again makes sense to us norwegian, a stein being a stone, and contains ten large stones surrounding the central mound. legend says there was probably a battlefield close to the location, but there hasn’t been consensus about dating of the site.
after four days «in the wilde» we were now ready to head in to civilization, and so we drove to the eastern part of lewis and the largest town in the hebrides stornoway. although it has several restaurants and shops to choose from it’s by far a city with its 8000 inhabitants. we were lucky to get a spot for our motorhome in laxdale holiday park, cause it is as far as we know the closest place to park your van to stornoway. they had excellent facilities and even got a vanity room in addition to several shower rooms. but who needs that when you’ve got everything you need in your bailey motorhome hey? from the camp site it was only a 16 minute walk to the restaurant we had booked for the very special evening. i had in advance of the trip written to visit outer hebrides to help me find the perfect location for our night out, just to make it as good as we possibly could, without hearing back from them. but restaurant solas at cabarfeidh hotel didn’t need any assistance to show off their skills. we got seated in the nice patio and got very well cared for by the lovely staff. luckily we’d booked in advance cause the place was very busy and by the time we got our food we understood why. solas served up excellent food on a night to remember. i was so tired after dinner that all i wanted to do was to get back home to my ol» campervan, have a cuddle with the cat while ww watched graham norton show.
cause this is how we roll. you and me. heres to the next (1)10 years together!
regals and regulars (on harris and lewis)
the outer hebrides, a hundred different islands, is exactly what it is -they’re all so different to each other. we’d gone from the beautiful and magical barra with its long white and crisp beaches, green fields, and peaky hill(s), via flat straightforwardly moorland in both south and north uist, and now we’d hit the majestic mountains and breathtaking scenery on the isle of harris.
from the ferry, we followed the steady stream of cars (mostly motor homes), coaches and bikers to the first sight -the old st clement’s church at roghadal (or rodel). build in the 1500’s you can probably guess for whom it was build for? the macleods of course. the church is beautiful, well held and in a very good shape which makes it a place well worth the visit. it’s under the care of historic scotland now.
the little bay where the church was placed was almost a point of interest itself, so picturesque, calm and sheltered -i bet it is one of the warmest places on the outer hebrides on a sunny day. it did also used to be the historic capital of harris. no wonder the queen would visit then, as she did 17th of august 1956 on her hebridean tour in the royal yacht britannia. the hotel at the harbour where she must have stepped ashore was surprisingly enough abandoned. further investigations shows that it’s been operating since 1925, but was put on the market in 2016 for £625 000. it’s hard to believe a nice place like that (at least once upon a time) on such a scenic spot would struggle to survive, especially with the load of tourists (both regular and regal).
it was sunny and nice on the southern tip of harris, which made it oh so easy to feel an instant love for the amazing landscape. long white beaches met high rise mountains. we’d investigated the map of restaurants before our trip (as we usually do), and found that there are only two places worth a visit according to the guide michelin (only recommended not appointed with stars). i’d already been in touch with one of them «auberge carnish» in the preparation for planning our wedding anniversary on the trip, only to get a reply that they unfortunately didn’t trade anymore. the other one «ardhasaig house» we passed on our way, so we thought we’d better check it out. there were no signs of either people or information and doors were locked so we had to return. fortunately we’d seen the small gallery «hebscape» that also had a tearoom and they served up excellent soup and scones. while you ate you could browse and buy their photos in large scale or card size.
the weather on the western isles seemed to be changing all the time and we’d gotten quite used to that, and as we moved from harris up towards lewis through a landscape that could only remind us of our own beloved norway we felt like we’d been through all of the four seasons. since it cleared up when we were approaching the most recognized sight on the islands -the calanish standing stones on the western side of lewis, we decided to go and see it although it was soon time to rest. it is hard to describe the sight of the standing stones, since it is nothing like anything we’ve seen before, and they also can’t be totally sure why they’re build like that. it’s assumed that the place was considered sacred by people living here during the bronze age. the stone circle was set up between 2900 and 2600 bc, by around 800 bc it was probably abandoned and between 1000 and 500 bc the stones were covered by a thick layer of turf.
not far from the callanish stones, another sight also got squized in to our «tight schedule». dun chàrlabhaigh in carloway is a so-called «broch» most likely to date back to the 1st century ac. it is said to have been in use until the early 1600’s but by mid 1800’s it had started to loose its shape when the stones were being re-used to other buildings. that led to the broch in 1882 being one of the first officially protected monuments in scotland, to prevent it from demolition. you can now go inside the broch and also climb some of the stairs that are not ruined, and you’ll get a good feeling of how it once may have been in there.
it was now time to settle inn for the day, which we did on the very nice, family run campsite eileen fraoich at siabost (shawbost). the owner, an older man showed us to our spot and the facilities. there was a kitchen, washing room, shower and toilets, and a nice little pad with a bench and table. since we weren’t equipped with camping chairs and table, we were really happy to sit in the sun while we had our curry and «tea» (well we’ve become quite british in these two years abroad you see). birds were twittering, sun was shining, and inside the motorhome our cat rips had a busy job getting an overview over all the dogs that was hanging around. we went to bed a bit more excited this evening, cause the next day was going to be pretty special.
københavn del 2
det var fredag, me var framleis åleine i københavn, men skulle bli gjenforent med våre vener frå oslo seinare på dagen.
den danske hovudstaden var solfylt, fin, kald og starta med frukost på the union kitchen. ein kan bli forvirra av mindre enn danskane sine ord for mat på morgonkvisten. frukost betyr nemleg ikkje frukost, men lunsj, og morgenmad er frukost. kall det kva du vil, me fekk iallefall københavn sin beste kaffi som ein kickstart på dagen, rugbrød med avokado og posjert egg, og croissant med egg og bacon. eg kunne heilt klart gått der og ete frukost, lunsj, OG morgenmad, men ein må jo sjølvsagt variera litt. men altså: eit heitt tips frå meg er å svinga innom denne unionen av gode smakar, og hippt men avslappa interiør.
københavn er så kompakt og oversikteleg at det ikkje gjekk lang tid før me hadde kontroll på kontinentet (eller kartet om du vil). planen for denne dagen var å vitja statens museum for kunst (smk), og dit kom me via ein tur gjennom kongens have. der fekk me fin utsikt til rosenborg slott, kor danmark sine kronjuvelar bur. ein kan også sjå mange av den norske kunstnaren magnus berg sine kunstverk i slottet, sidan han arbeidde for kongefamilien i københavn på byrjinga av 1700-talet. i smk pågjekk det ei utstilling med auguste rodin sine verk.
rodin er mest kjend for sine skulpturar, dei fleste kjenner sikkert til «tenkjaren» og «kysset».
denne utstillinga hadde fokus på hans skisser og teikningar av danserar. i tillegg til rodin, husa muséet ei heil rekkje andre kjende meisterverk,
så sjølv om me brukte 3,5 timar der (inkludert lunsj i den fine kaféen) kunne me lett ha sett av ein heil dag der. men me kunne ikkje liggja på latsida, for me måtte heim til hotel admiral, treffa venene våre, ta båten ut til refshaleøen, og ta plass attmed bordet på restarant amass klokka 18.00
restaurant amass er ein eteplass eg ikkje har sett maken til. eg ser føre meg at slike omgjevnader kan ein finna i dei hippaste strøka i williamsburg eller ein annan hipp bydel i new york som eg ikkje kjem på, men altså tydelegvis også i danmark. dersom du ikkje likar gamle industribygg med kalde betongveggar, grafitti, og open kjøkenløysing kor kokkane ropar yes chef i kor, er dette verkeleg ikkje staden å befinna seg. og det er neimen ikkje så lett å koma seg attende til sivilisasjonen att heller, dersom siste båt er gått for dagen. men me digga det (om det er lov å sei).
frå det som skulle visa seg å vera eit særs kapabelt kjøken kom det sju(? trur eg? kom litt ut av teljinga) små rettar bore fram av servitørar, som av ein eller annan grunn hadde bestemt seg for å henvenda seg til oss nordmenn på engelsk. kanskje fordi det var enklast slik, men me som forstår dansk så godt og til og med kan lira av oss nokre danske gloser på ein god dag, syntest dette var litt pussig. heilt til det endeleg kom ein svenske som insisterte på at me skandinavar skjønar kvarandre. ingrediensane var ferske og holdt høg kvalitet, nokre av smakane var nye, nokre var kjende, men alt bar preg av å vera nyskapande skandinavisk matlaging.
her følgjer nokre smakebitar for å gje deg vatn i munnen alle som jobba der verka å vera proffe til fingerspissane, men likevel greidde dei å skapa ein uformell og avslappande atmosfære. her kunne ein ta med kollegaane etter forretningsmøtet, eller kjærasten på ein romantisk middag –amass passa for einkvar anledning. sidan me alle hadde valgt vin(pakke) til maten, passa det fint med ein luftetur i den glefsande kalde novemberkvelden etter endt måltid. me forstod sånn omtrent kva veg svensken peikte og forklarte at me skulle gå for å koma oss i retning land. me var tross alt på ei øy.
på veg til land stoppa me på papirøen, som ikkje er ei øy i seg sjølv, men eit stort lokale kor fleire kreative verksemder held til. blant desse er copenhagen street food som omfattar 39 ulike utsal av mat og drikke, som har den hensikt å fremja små utsal som vil selgja gatekjøkenmat og drikke (i ordet si beste tyding) til ein ikkje så altfor dyr penge. som alt anna i købehavn (verkar det som) har dette blitt ein «kul greie», og absolutt ein plass å sjå -og bli sett.
som dei gamlingane me har blitt, gjekk me heim før midnatt under den fine københavnhimmelen
københavn del 1 -kunst, kastell og koefoed
først er det på sin plass å beklaga til dei som følgjer bloggen, at det har vore så stille frå denne kanten ei lang stund no. eg har rett og slett via mykje tid til kurs og kreativitet. men bloggen er her alltid å koma attende til, og det er jo litt godt å vita. til dømes når det blir litt rolegare stunder, som no.
eg har mykje å fortelja, for det har ikkje blitt mindre reising sjølv om det har blitt meir plass til kreativitet. eller har det det? me har gjerne reist på kortare tidsmessig -og ikkje så lange (i rekkevidde) turar. sidan eg har hatt føremiddagskurs på laurdagar har det måtta bli sånn, men samtidig er eg så heldig å ha ein mann som har planlagt og organisert helgeturar som har meitta utfartstrangen. meir om dei sidan.
éin laurdag måtte eg likevel skofta laurdagskurset, for 10.-13. november var sett av til storbyferie i københavn!
ps: kameraet mitt hadde tatt kvelden før me reiste til danmark, difor vart det berre mobilbilete på denne reisa.
københavn del 1
me skulle feriera saman med eit venepar, men sidan me reiste frå aberdeen torsdag morgon, og dei ikkje kom før fredags ettermiddag, hadde me halvannan dag heilt på eigahand. det kan jo vera greitt, for av og til vil ein jo sjå og oppleva ulike ting på tur, og me to let ikkje sjansen gå frå oss til å vittja eit bra museum. københavn ønska oss velkommen med aldri så lite julestemning både i butikkar, og i nokre få gater. til stor glede for den juleglade/galne reisande tanten. etter å ha sjekka inn på hotel admiral i toldbodgade (som skulle visa seg å ligge ganske perfekt til rett bortanfor nyhavn), gjekk me dei omlag 800 metrane bort til designmuseum danmark. vegen tok oss også gjennom den runde, opne plassen midt i amalienborg.
dette slottet frå 1750 er hovudresidensen til dronning margrethe, og består av fire palé. desverre var det inga dronning å sjå, men fint var det lell, og ille kaldt! greitt nok at me var i vintermånaden november, men dette skulle visa seg å bli ei iskald helg. heldigvis hadde me (som flinke nordmenn på «vinterferie») med oss både stilongs, strømpebukser, vetter og huer. me fraus likevel. om ein ikkje visste kor designmuseumet låg, kunne ein like gjerne ha gått forbi, for det var i ein nokså anonym og beskjeden bygning. frå baksida i alle fall. no hadde det kanskje hjelpt litt om me hadde entra bygningen frå framsida, men me fann fram for det. er du student (eller deltidsstudent med gyldig studentkort som meg), så er designmuseet heilt gratis! utstillinga byrja med ei rekkje ganske kjende og for oss skandinavar -nokså kvardagslege objekt. mykje me har i heimen tenkjer me ikkje over at står ein designar og mykje prestisje bak, som t.d. artiklar frå bodum og royal copenhagen. vidare kunne me sjå dansk form, deisgn og kunsthandverk.
ei anna interessant utstilling der var «the danish chair», som dei som har hatt litt kunsthistorie vil setja stor pris på. her fekk me sjå historiske ikon laga av m.a. arne jacobsen, finn juhl og charles eames (ikkje berre «danish» der altså). me fann også ei mote og tekstil-utstilling på museet, og ei utstilling med fokus på innverknad frå japansk kunst. utstillingsrundturen enda i museet sin kafé, som passa ganske bra sidan me no var blitt ganske svoltne. ein liten tur i musé-butikken vart det også, for å kjøpe eit par juleting, før me avslutta dagens kulturelle innslag. det var byrja så smått å bli mørkt, men i skumringa kunne me likevel skimte den lille havfrue då me gjekk ut på den ytterste nøgne ø (eller noko i den duren) for å sjå denne enorme turistatraksjonen. det var ikkje først og fremst skumringa som gjorde at det var vanskeleg å få auge på den langt frå enorme skapninga, men hordane av (sjukt irriterande) turistar som skulle stå rett framfor henne for å bli tatt bilde av. det var berre til å gå vidare og me fortsette til det pentagonale festningsanlegget «kastellet» og entra via den nordlege inngangen som vert kalla norgesporten.
festninga vart påbyrja i 1624, ombygd i 1660-åra av henrik ruse, og står idag som eit freda område. det vert brukt som militært område, kulturhistorisk minnesmerke, museum og park. me syntest også det såg ut som folk budde i leilighetar der inne.
har du sett den danske serien bedrag? me fulgte med på den på nrk nett-tv, og syntest den var veldig god. også ei kjekk «oppkøyring» til danmarksbesøk. då me gjekk ut frå kastellet, i retning «kafferiet» såg eg brått ein bygning eg drog kjensel på frå serien. utruleg morosamt å heilt tilfeldig dumpa borti huset til claudia moreno midt i københavn utan å vita noko om det.
københavn har vore ein pioner innan gourmet-mat i skandinavia, og eg vart forbløffa over nivået på maten på det vesle utvalet av eteplasser me var på. først ut var restaurant koefoed, som eg må seie passa heilt perfekt denne kvelden sidan det berre var oss to. og ja, eg hadde gjort grundig førearbeid, så det var langt frå tilfeldig at me sat i kjellaren på adresse landgreven 3 denne torsdagskvelden. namnet koefoed stammar frå bornholm, der det er (eller i alle fall var?) eit vanleg etternamn. difor kan ein sjå bilete frå øya rundt i restauranten, og den hyggelege hovmeisteren snakka varmt om øya som tydelegvis hadde ein stor plass i hjarta hans. på (smake)menyen stod seks rettar, eg valde sjømatvarianten og mannen den «vanlege». eg lyg ikkje: alt var bra med koefoed! det er vanskeleg å formulere korleis stemninga var der, men det var liksom ei ro som låg over rommet. roleg gråfarge på veggane, dempa belysing og florlett tekstilføreheng som rama inn bordet vårt og skjerma oss frå dei andre, og dei frå oss. servitørane var hyggelege, høflege og merksame, og la oss ikkje gløyme det viktigaste: maten. som til dømes små rettar servert på einer (berre tenk deg den herlege lukta!), perfekt steikte kamskjel saman med ei handfull mikroskopiske sopp, og den merkelegaste (på ein posivit måte) desserten eg har ete (det er ein fordel om du likar majones…).
litt betenkte var me likevel då me gjekk derifrå -for kunne dei resterande restaurantane denne helga toppa dette?!
time will show.
paris – ei kjærleikshistorie
turen til paris hadde me planlagt lengje, den var ingen tilfeldighet. me visste også når den skulle vera, det kunne ikkje bli andre datoar enn rundt den 16.-17.juni. men at det var så utruleg fulle hotell allerede eitt år fram i tid då me byrja å leite, syntest me var rart. lite visste me då at me skulle måtta feire 10-årsjubiléet for forlovelsen vår ilag med tusenar av elleville fotballfans, som kunne ynskja oss velkomen til fotball-em 2016 i frankrike!
i sommar var det altså ti år sidan han hadde planlagt alt. bestilt tur til kjærleiksbyen på datoen «vår», kjøpt ringar, håpa berre på å få det rette svaret. det fekk han, i eiffeltårnet sin (nest høgaste) topp. så å reisa attende til der det heile skjedde har nok alltid vore ein del av planen. men for all del, me har vore attende fleire gonger før dette, eg har faktisk kome litt utav teljinga, men eg vil anslå at dette var fjerde gongen me sette beina i ein av våre favorittbyar. sjølv om byen er så stor at det er mest uoverkommeleg å sjå heile sjølv i løpet av eit heilt liv, så byrjar me no å bli litt kjende, og kan ta oss frihetar som å berre spasera gatelangs gjennom dei ulike bydelane, istaden for å haste rundt frå attraksjon til attrasjon. denne gongen budde me like nedanfor rue mouffetard, ei av dei livlegaste og kjekkaste gatene i byen. med unntak av to korte turar, holdt me oss på sørsida av seinen heile tida.
frå aberdeen går det direktefly til paris med flyselskapet hop!, noko som passa oss utmerka. me ankom tysdag ettermiddag/kveld, og spaserte frå luxembourg-stoppet til hotellet vårt på rue de gobelins: hôtel henriette. dette er eit lite hotell med skandi-inspirert design, éin (!) frukost inkludert, verdas minste (og mest klaustrofobiske) heis og vegger som må vera laga av av papp. me vart høfleg tekne imot og fortalt at éin frukost var inkludert, korpå eg spurde om denne frukosten kunne nytast kva som helst morgon, eller om det var ein spesifikk morgon me måtte nytta tilbudet. nei, nei, det var heilt opp til oss kva tid me ville eta den kunne han fortelja. fint tenkte eg, den kan me sikkert få bruk for siste dagen. det var akkurat tid til ein sein matbit, så me gjekk via anue des gobelins til me traff sidegata rue monge. der hadde eg lese om ein tapasrestaurant med baskiskinspirert meny, og eg ville så gjerne ta ei kulinarisk reise attende til baskarland med pintxos og txakoli og alt som høyrer til. dans les landes var travel, og kveldens fotballkamp mellom portugal og island var godt i gong. me fekk plass i baren og bestilte fire rettar til å dela. eg vart vel ikkje sjukt imponert over smaken av baskarland, men det var enkel og god tapas, god stemning og veldig hyggeleg mannskap bak disken. tilbake på hotel henriette vart me holdt vakne av ivrige hotellgjester, dette må vera eit av dei minst lydisolerte hotella me har budd på i vår reisekarriere.
onsdag morgon var noko lysegrå og frisk, men hey – me er i paris, kva gjer vel det?! for å unngå forviklingar ville eg bekrefte frukostavtalen med dei to jentene som sat i resepsjonen. korpå dei såg forbausa på kvarandre og oss og kunne fortelja at den gratis frukosten kun var tilgjengeleg den første morgonen, og kven hadde fortalt oss noko anna? meininga var jo at me skulle synast den var så god at me ville kjøpa den dei neste dagane også. vel, me rokk ein liten halvtime med god kaffi, frukostblanding og yogurt, frukt og bakarvarer med pålegg. me var relativt godt utrusta litt å spasera ut i paris sine gater. eg synest noko av det fine med paris er dei store og flotte parkane. her kjem folk for å ta lunsjpause, leika med ungane sine, jogga, eller berre gå tur sånn som oss. då me ankom parken jardin des plantes reiv sola vekk skyene og skinte for oss.
dette er ein botanisk hage, som er inndelt i mindre bed og avdelingar med planter og krypdyr – t.d. frosk.
den vart grunnlagt så tidleg som i 1597 av legen til maria de medici, som sin familie du kanskje dreg kjensel på frå reisa vår til firenze. i hagen finn ein også ein dyrepark, den nest eldste av sitt slag i verda. her budde den kjende elefanten jumbo på 1800talet før han via london endte opp på barnum sitt museum i new york saman med andre dyr og raritetar. me betalte oss desverre inn i dyreparken. eg angra med ein gong etterpå. dette er ikkje noko eg vil anbefala andre å gjera, ein bør ikkje betala for å sjå dyr i fangenskap dersom det ikkje er for deira eige beste, og det er det sjeldan i ein dyrepark midt i ein by. eg skal fatta meg i korthet om dette, og sjølv om det var mange søte dyr her, så vil eg ikkje oppmoda andre til å sjå dei.
jardin des plantes ligg like ved elva seinen, så me fulgte den vidare oppover mot øya midt i elva: île de la cité. like før me ankom paris, hadde byen vore råka av ein stor flaum og me kunne tydeleg sjå teikn etter den. vannstanden stod framleis høgare enn normalt, men me såg heldigvis ingen alvorlege øydeleggingar.
på île de la cité står ein av byen sine mest kjende bygningar, nemleg den vakre notre dame.
den gotiske katedralen er gammal, men kyrkja me vart vigsla i i bergen hadde faktisk allerede stått i 165 år og fått éi restaurering då notre dame stod ferdig – for å settja ting i eit tidsperspektiv. køen av folk som ville inn for å sjå var lang som ein norsk sommardag, så me nøydde oss med å sjå den frå utsida denne gongen. me gjekk attende til «den rette sida» av seinen att, og byrja sjå oss om etter ei lita fransk kneipe. tilfeldighetane ville ha oss til å gå inn på la calèche på rue de lille, ein liten, intim og uhøgtideleg restaurant. det var ikkje mange gjester i det lite opplyste lokalet, men eigaren (?) var høflegheten sjølv og viste oss heilt inst i lokalet til ein romantisk krok. han var merksam og venleg heile tida, og serverte attpåtil god lunsj. salade norvégienne bydde på frisk salat med røykelaks, løyrom og rømme, medan mannen åt kalv. då me ankom den vesle calèshe insisterte verten på å leggja paraplyane våre på eit bord ved inngangen, og der gløymde me dei sjølvsagt sidan det var solskin då me gjekk ut att. nok spasering, no måtte me få litt kulturelle innslag i ferien. det er mange flotte museum og kunstgalleri i paris, problemet kan vere å vita kva ein skal velja. musée d’orsay hadde me ikkje vore på før, det låg rett rundt hjørnet frå calèsha, så det måtte bli det. muséet ligg i ein fabelaktig bygning – ein gammal jernbanestasjon bygd til verdsutstillinga i 1900.
sjølve muséet er relativt nytt, ombygginga vart gjort på 1980-talet, og husar mange kjende og flotte verk. bruk gjerne ein heil dag her dersom du er kunstinteressert, og sjå verk frå van gogh, monet, cézanne, gaugin, toulouse-lautrec og mange mange fleire.
vår eigen munch finn du også der! fin utsikt hadde dei også.
18.30 kjende me på både kropp og sjel at det hadde vore nok inntrykk for dagen, og gjekk heim for å gjera oss klar til middag. for fem år sidan feira eg 30-årsdagen min (you do the math..) på restauranten kong. det var ei utruleg flott oppleving med god mat, hyggeleg og merksam servitør, spanande meny – ja alt stemte rett og slett. det hjelpte sjølvsagt at me kjende oss igjen frå carrie bradshaw sitt besøk til kong i ein av dei siste episodane av tv-serien satc. det var nettop difor me bestemte oss for å ta eit gjensyn med gode gamle kong. men så feil kan ein altså ta, fordi minner gjer seg iblant best som, ja nettop minner. men ein lærer så lenge ein lever. kort oppsummert virka det litt som om tida hadde stått stille på kong, på ein ikkje så positiv måte.
det dei hadde bytta ut hadde dei erstatta med noko dårlegare. maten skal eg ikkje rakka så mykje ned på, den var i og for seg grei nok, men det verka for oss som om samtlige servitørar hadde vore på ein fylla dagen før. og dagen før der, og dagen før der. heldigvis opplever me sjeldan ein så dårleg servitør som «vår» servitør denne kvelden. foruten å dunka borti stolen til mannen fleire gongen (til slutt vart dette svært ubehageleg) utan å beklaga seg, hadde han store problemer med å halde greie på kva me skulle ha. problemet kan neppe ha vore at det var vanskeleg å memorisera menyen, den var nemleg den same som for fem år sidan. sjølv me hugsa den! never change a winning team? vel, då me (endeleg) var komen til desserten ville mannen ha ein liten whiskyskvett – om han kunne få sjå menyen? etter to purringar orka me ikkje å masa meir, men betalte heller rekninga og gjekk. einaste eg kan sei er: ikkje gidd, det finst tusenvis av gode restaurantar i paris.
sidan me allerede hadde «brukt opp» frukosten vår, måtte me denne morgonen ut for å sanka vår eigen mat. det gjekk heilt fint, me spaserte berre til rue mouffetard og såg etter kaféar. det er kaféar der overalt, men om du ikkje vil ha noko søtt, klissete, feittete eller anna usunt, så må du sjå litt ekstra godt etter. me fann den fine kafé/kolonialen «anthony bosson» og greidde på eit vis å koma fram til kva me skulle ha. god kaffi, god mat og gode muligheter for å sittja ute og sjå på at byen vakna til live. noko av det fine med paris, ja heile frankrike, er matbutikkane der ferske matvarer bugnar. det er då ein ynskjer at ein ikkje bur på eit hotell, men heller har eit velutstyrt kjøken kor ein kan koke saman allslags godsaker frå dei lekre diskane. rue mouffetard og rue descartes endar like bak panthéon, og den ligg i latinarkvarteret. namnet kjem av alle studentane og lærerane som studerte og snakka latin på sorbonne og andre skular i dette området. panthéon er ein ruvande bygning, med utsikt over paris, og her får me auge på eiffeltårnet for første gong denne turen. eg synest alltid det er noko spesielt når eg ser eiffeltårnet for første gong når me er i paris. mausoleumet panthéon, som opprinneleg var bygd som ei kyrkje, stod ferdig i 1790 og er vel verd eit besøk.
her har mange kjende franskmenn fått si siste kvile, som voltaire, marie curie og victor hugo. me nøydde oss med å sjå denne nyklassisistiske bygningen utanfrå denne gongen, sidan me har vore inne i den før, og gjekk heller mot ein ny park: jardin du luxembourg. dette er ein av dei finaste parkane eg veit om, og eg endra ikkje meining etter dette besøket heller. me treff jammen medici’ane her også, no maria sjølv, som oppretta parken i 1612 rundt det nye pallaset sitt: palais du luxembourg.
no er det senatet som får plass i palasset, men det går an å vitja det for oss dødelege også, reservasjonar må gjerast her. paris er spekka med kyrkjer og katedralar, og rett nord for parken ligg den nest største kyrkja i byen (etter notre dame): église saint-sulpice. kyrkja har eit fantastisk solur som vart bestilt på 1740-talet, og som nok sparte kyrkja for å bli jamna med jorda under revolusjonen. dette soluret er så presist at det kan samanliknast med høgteknologiske utrekningar idag. det som er minst like fantastisk som både soluret og kyrkja, er marknaden som ligg rett framfor kyrkja. me sørgjer alltid for å få lagt inn eit besøk der om me er i nærleiken, utan å kjøpe noko vel og merka, til dét har me for lite bagasjeplass. her kan du absolutt gjera eit kupp på antikke møblar, klær, plater, og alt mulig anna krimskrams. varene her har nok litt høge prisar, men dei held nok også god kvalitet, – og så kan ein jo alltids pruta litt (om ein tør).
etter marknadsbesøket svippa me innom la calèshe att for å spørja etter paraplyane me hadde lagt att dagen før. me kan vel innrømma at me ikkje hadde så stort håp om å sjå dei att, men dette var skikkelege paraplyar, så me spurde for sikkerhets skuld. gjett om typen på calèsha var glad for å sjå oss! han hadde prøvd å springe etter oss, men han visste jo ikkje kva veg me tok, og no var han så letta over at paraplyane fant sine rette eigarar att. eg synest han her fortener ros for å i det heile tatt bry seg om to usle paraplyar.
sakte men sikkert hadde me bevega oss mot eiffeltårnet, og me såg fleire og fleire fotballsupporterar dess nærare me kom. då ei styrtregnbyge kom, sette me oss inn på ein fin liten eteplass og bestilte lunsj. det hadde letta litt då me kom ut att, men det var godt me hadde paraplyane for hand. kan hende hadde det litt dårlege vêret sitt å seie for at køen opp til eiffeltårnet var mest ikkje-eksisterande, eller kanskje alle stod nedanfor og såg på fotball på storskjerm. ikkje veit eg, men me var oppe i tårnet og nede att i løpet av ein time. oppe i tårnet stod me der att, og såg den same utsikta me hadde sett for ti år sidan.
«kom her og sjå i kikkerten, du kan sjå hotellet vårt på montmartre!» hugsar eg at han sa, og eg gjekk sjølvsagt fem på. då eg snudde meg att gjekk han ned på kne med ringen i handa og la fram spørsmålet. at han hadde arrangert ei tilfeldig dame til å ta bilete av oss, hadde eg heller ikkje fått med meg.
den gongen gjekk me på restauranten romain og hadde ein ugløymeleg kveld med god middag og hjartelege gratulasjonar frå både dei som jobba i restauranten og vener og kjende via mobilen. denne gongen gjekk me på vegetarrestauranten arpège -og vart ikkje skuffa! eg bestilte den reint vegetariske smakemenyen, og mannen den «vanlege». ingrediensar og smakar var veldig godt balanserte i dei tallause rettane som kom dansande inn på bordet. om eg skal setja fingeren på noko, må eg sei at det kunne ha vore enno sterkare smakar og krydder i rettane, men så går jo ikkje eg av vegen for ei kruttønne heller. atmosfæren i den vesle restauranten var mest magisk. lokala var fine og mest heimekoselege, servitørane var livlege, morosame men også djupt høflege, og eit par (gjester) hadde til og med med seg ein hund! ein hund på ein 3-stjerners michelinrestaurant må vera noko av det morosamste eg har sett, berre på grunn av andletet til sommelieren då ho høyrde den bjeffa.
ein magisk dag var forbi i dét me takka kokken alain passard for maten. han kunne fortelja at kjøkenhagen hans, den låg i normandie, og dit skulle me neste dag!